Livet. Et drama i fem akter

I?m scared to face another day
?Cus the fear in me just won't go away

Har du noen gang pirket borti en tråd på yndlingsgenseren din og endt opp med at den begynte å revne? Et lite pirk og man sitter der med et hull som blir større og større. Du prøver å fikse det, men resultatet blir verre.
Har du noen ganger opplevd at dette var livet ditt? Og du er så desperat etter å fikse det at alt ender i katastrofe? I noen øyeblikk ser det ut til at du kommer til å klare det, men så kommer du i ubalanse.

*Sceneteppet går opp*

Mine damer og herrer, velkommen til livet.

I første akt skal vi se på hvordan livet er en evig berg- og dalbane. Noen ganger går det oppover og alt er fantastisk. Men plutselig bak en skarp sving møter vi nedoverbakken og her er det bare å holde seg fast. Hei hvor det går. Det suser i ørene før man plutselig er på bakken og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Her kjører man rundt og prøver å finne oppoverbakken. Dessverre dukker det plutselig opp en tekniskfeil og du må sitte på bunnen å vente til det blir ordnet. Du kan se oppoverbakken i det fjerne, men har ingen sjanse til å komme deg dit. Du vurderer å gå ut av vognen, men rundt deg er det bare et hav av svart ingenting. Du lurer på om du ser noe som rører seg langt der nede, men tørr ikke å se ordentlig etter. Så rykker det i vognen og du suser bortover og er endelig på vei oppover igjen. Oppoverbakken er lang og du kjenner lykken suse gjennom kroppen. Du er verdensmester og kan klare alt så mens du suser oppover i 100 kilometer i timen sjonglerer du 10 baller og noen motorsager. Vognen farer så fort at i neste skarpe sving farer vognen av skinnene og hopper rett over en ny nedoverbakken før man lander på den andre siden. Like hel og fortsatt med alle tingene i luften. Livet er herlig. Men dette er livet vi snakker om så plutselig faller en av ballene ned i hode på deg og du mister konsentrasjonen i et øyeblikk. Alt raser nedover hodet på deg og du er igjen i en nedoverbakke. Du var sta og skulle ikke legge fra deg noe på den andre siden, du skulle ikke la noen hjelpe deg med noe, du skulle ikke puste i bakken og stresse ned. Så nå er kroppen din furten og nekter å samarbeide. Det var din egen feil sier den mens den legger hendene i kors og snur ryggen til. Men så går det oppover igjen, før det går ned og kanskje en liten svipptur bortover. Slik fortsetter det til du tar ditt siste åndedrag.

I andre akt skal vi se på min gode venn ?Den lille stemmen? som bor i en liten del av hjernen din som heter ?Et øyeblikkssvakhet?. ?Et øyeblikkssvakhet? er en liten plass hvor det ikke bor mange folk. ?Den lille stemmen? er ordføreren og hans bestevenner heter ?Åh gud så stygg du er?,  ?Alle stirrer på deg?, ?Det er deg de ler av? og ?Ingen liker deg?. Jeg synes oppriktig synd i de som ikke får sjansen til å møte disse damene og herrene for de er helt fantastisk snille vesener. Kommer alltid med råd og komplimenter for at livet ditt skal bli bedre.
I noen hjerner er ?Den lille stemmen? bare en liten stille flekk, de menneskene går glipp av noe. I andre hjerner derimot, der styrer ?Den lille stemmen? og hans venner. De har tatt ?Lykke?, ?Glede?, ?Latter? og ?Kjærlighet? til fange og de slipper bare ut nå og da. Men hvem trenger de? Det er ikke akkurat som om de er de viktigste delene av livet. De skaper bare trøbbel og mine gode, men veldig slitne, venner ?Gråten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? må alltid komme til utsetning for å rydde og ordne opp. Men det slipper man når ?Den lille stemmen? hersker, da får ?Gråten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? fare fritt og gjøre akkurat det de vil. Alle er glade og fornøyde.




I tredje akt skal vi se på det å ikke føle seg god nok. Når ?Den Lille Stemmen? har full overtagelse og alt man ser i speilet er noe stygt, fælt og illeluktende. Dette kommer ofte når folk rundt deg bekrefter det ?Den Lille Stemmen? sier. Når du får høre at du er fæl og at de rundt deg fortjener bedre. Og at du ikke fortjener de. Det er da ?Den Lille Stemmen? er i sitt ess. Nå kan den si ting som ?Avstandsforhold må jo være en ferie for kjæresten din det, han får jo være borte fra deg. Heldiggris? og du også kan være så heldig å få det bekreftet av folk utenom hode ditt.
Du finner tegn til at folk ikke liker deg over alt, du ser falske smil og avvisende ord i hver person du møter. Du har lyst til å rive deg i håret og gråte. Livet smiler ikke lenger. Det terger og er nesevis.
Du kjenner at alt rakner og du prøver desperat å holde deg fast. Men det eneste du ser å holde deg fast i er en enkel liten rød tråd. Du må enten se på at livet ditt rakner og det er du selv som gjør det, eller bare falle og falle og falle i en evighet. Pest eller Kolera?
Du føler ikke at du kan snakke med noen, for det er egentlig ingen som har tid til å bry seg om deg. Og hvorfor skulle de gjøre det? Du klarer det jo ikke selv engang. Du vil nok aldri bli god nok og det folk sier er sant. De rundt deg fortjener bedre. Du er bare fæl og ekkelt. Ei sur megge som gjør livet fælt for andre.

I fjerde akt skal vi se på at det også finnes lysglimt i den mørke tunellen. I små øyeblikk kan det føles ut som om noen bryr seg om deg og de øyeblikkene er gull verdt. Dette er når du føler at du ikke er alene og at livet faktisk klarer å snu den grimasen opp ned. Igjen plukker du opp alle ballene som falt ned og begynner å sjonglere. Du er jo Superwoman. Det er fortsatt mye å være redd for, men du må bare ta et ordentlig balletak og si ?FUCK YOU?. Men det må gjøres litt som en crucuatus curse; for at det skal ha noe effekt må du mene det. Virkelig mene det. Så må du snu ryggen til og passe på å ikke se deg tilbake på en stund.  


I femte akt går teppet igjen. Du er endelig ferdig med livet. 


One of these mornings won't be long
You will look for me and I'll be gone
One of these mornings won't be very long
You will look for me and I'll be gone 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Oda Vaage

Oda Vaage

102, Orkdal

Kategorier

Arkiv

hits