Dagens tema: Stryk.

 

Hvert eneste år er det noen (mange) som kjører opp til bil her i Norge, både unge og voksne. Det året man fyller 18 år er presset for å kjøre opp stort, i hvert fall utenfor byene, og presset for å bestå uten en eneste stryk (teori og oppkjøring) er enda større. Jeg husker da jeg tok teorien, hvor mange som spurte meg om jeg sto på første forsøk. "Ja" svarte jeg, mens det dannet seg en klump i magen fordi jeg viste at jeg løy. Jeg besto ikke teorien på første forsøk, hverken i USA eller i Norge. Jeg trengte to forsøk. Der og da var jeg veldig lei meg når jeg tenkte over det. "Jeg er en feiler.", "Jeg klarer aldri å bestå noe som helst", "Hvorfor prøver jeg i det hele tatt?" var spørsmål som svirret rundt i hodet mitt, mens jeg så på alle andre som sto på første forsøk. Glade og fornøyde gikk de rundt å fortalte alle andre om det. Men andre forsøket mitt kom det, og da sto jeg med glans, i stedet for 8 feil, hadde jeg bare 3. Og jeg visste hvor fælt det føltes ut å stryke, så jeg prøvde enda hardere enn jeg gjorde første gangen.
 

Når det gjelder oppkjøringen er det mer naturlig å skryte over at man har bestått, da står man med førerkortet i hånda og roper ut til alle som vil høre det "JEG KAN KJØRE BIL UTEN DEN FORDØMRADE L-EN!" Og da er det jo like naturlig at man får spørsmålet "Sto du på første forsøk?". "Ja", sier noen. "Nei", sier andre. Jeg sier "Ja, men nei". For i ca. en måned så hadde ikke jeg bestått oppkjøringa på første forsøk. Jeg strøk. Der sa jeg det. Kanskje ikke så høyt og tydelig som en burde si det, men jeg sa det. Jeg strøk på oppkjøringen. Jeg fikk beskjeden om at jeg ikke var trygg nok i trafikken og jeg skjønte ikke en dritt. "Hva? Jeg gjorde jo en god jobb" prøvde jeg meg på. Men tydeligvis ikke. Verden braste sammen for meg. Alt ble svart og i flere dager så gråt jeg. Gråt og gråt og gråt. Noen ganger stoppet jeg å gråte for å spise pizza som broren min kom med for å trøste meg, eller drikke kakao. Men gråten stoppet aldri inni meg. Jeg tok smertestillende for å lindre de psykiske smertene, men det hjalp lite. Jeg ble frustrert og tok mange smertestillende på en gang. Så gråt jeg mer. Jeg tittet rundt meg. Alle rundt meg var suksessfulle. De sto på første forsøk. De var flinke. Jeg? Jeg var en taper. Jeg så ingen grunn til å smile. Jeg ville bare krølle meg sammen til en liten ball og gjemme meg under dyna til virkeligheten ble litt snillere. Heldigvis har jeg kloke foreldre, og de skjønte heller ikke hvorfor jeg strøk. Mamma ringte ned for å høre, og ble ikke smartere av den grunn. Alle rundt meg som visste at jeg strøk var enige i at jeg burde klage. Men om jeg valgte å klage, måtte jeg også vite at sjansen for at klagen kom igjennom var liten og at det ville ta mindre enn 3 måneder var enda mindre. Men det skader vel aldri å prøve?! Så jeg sendte ivei en klage som pappa hadde hjulpet meg å skrive, for pappa er
flink til å skrive, mens jeg er flink til å gråte sjela mi ut.

Etter et par dager med gråting og sutring, måtte jeg møte hverdagen igjen. Jeg tok på meg et falskt smil og dro på skolen hvor alle andre bortsett fra meg kjørte bil. Hver dag var tung, og jeg nektet å kjøre bil igjen. Det skulle jeg aldri i verden gjøre.


Fake a smile

Men så endret alt seg. For plutselig en engelsktime så ringte mobilen min og da jeg tittet ned på den sto det "Gaute- kjørelærer" der. Jeg ble nysgjerrig, så jeg småløp ut av klasserommet og svarte med en nervøst hei. Gaute hadde overraskende nyheter til meg, og det virket nesten som om han ikke trodde på det han sa. Klagen min hadde nådd gjennom, og det hadde tatt kortere tid enn forventet. De som hadde behandlet klagen min forsto heller ikke hvorfor jeg strøyk, så forrige oppkjøringstime ble annulert. Den fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fått ny oppkjøringstime og igjen måtte møte opp på trafikkskolen med et hjerte som banket dobbelt så fort som normalt. Det var nemlig ingen tid å miste. Problemet var bare at jeg var den første som hadde nådd gjennom med klagen min på Orkanger, så ingen viste hva de skulle gjøre. I hvert fall var jeg den første for hun som satt i skranken den dagen og bare tittet rart på meg. Skulle jeg betale igjen? Eller skulle jeg bare glemme det? Om jeg skulle betale, hvem skulle så betale meg tilbake pengene? Det endte opp med at jeg betalte, og så fikk vi tilbake pengene senere. Det hele var forvirrende.

Men denne gangen sto jeg. Denne gangen var det ikke rot i hvem som skulle være sensor til meg. Det var ingen sure sensorer som aldri smilte til meg. Ingen som sa en ting og gjorde noe helt annet, bare for å skremme meg. Denne gangen gikk alt bra. Det var latter. Det var Oda i et nøtteskall. Og det var bestått.



Men fortsatt så sitter jeg med den følelsen av at jeg strøyk. Selv om den timen ikke gjelder eller finnes i systemet lenger, så vil alltid arrene være der. Det er ingenting som stopper meg fra å bli minnet på hvor fælt det var å føle seg så mislykket. Hvor hjelpesløs og dum man følte seg. Og hvor mange tårer som kom.

Da jeg strøyk var det ingen andre enn sensor, kjørelæreren min, mamma, pappa og Sjur som visste om det. Så fikk Øystein vite om det, en sen sommerkveld hvor jeg kjente at jeg stolte på han nok til å fortelle han en av de verste hemmelighetene mine. Og nå får verden vite det. Jeg vil at verden skal få vite dette fordi det å stryke er så utrolig tabubelagt. Dette gjør det å være den som stryker, hundre ganger verre. For hvem vil egentlig stå frem som en feiler når man vet at man ikke får trøst av andre, men derimot baksnakking og kritiske blikk?

"Hørte du at Oda strøyk på oppkjøringen?"

"Ja, hørt noe så teit? Det er bare idioter som stryker på oppkjøringen"

"Mhm. Taper ass"

Ja, nei, det var ikke en liten sjanse engang for at jeg skulle være åpen om det. Selv da det ble annulert var jeg sikker på at jeg skulle ta det med meg til grava. Men så har det seg slik at jeg gjerne vil at folk skal slutte å tenke negativt om de som stryker. Enten det er en eksamen eller oppkjøringen. Man trenger ikke negativitet, men heller positivitet. Og et helt lass med det óg. Jeg har en viss teori om at hvis man er åpen om det, så blir det ikke like ille. For da blir folk lei. Normale ting er kjedelig, ingen sladrer om kjedelige ting.

Nå som jeg har alt på en viss avstand så skjønner jeg jo at det er flere folk som er som meg, som bare ikke sier noe og når noen spør om man sto, svarer man pent og pyntelig "Ja.", mens man gråter litt innvendig og glemmer å nevne at det tok 2-3 forsøk. Hvem tjener egentlig på dette? Svaret er ganske enkelt: Ingen.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, både det å snakke høyt om det og det å klage. Men begge deler er så utrolig godt når man får igjen på det. Det skader aldri å sende inn en klage så lenge man ikke forstår hvorfor man ikke sto. Aldri. Og selv om det føles ut som om man tar skade av å snakke høyt om det, så vil man føle seg mye bedre etter det. Jo flere ganger jeg sier det, jo flere ganger blir hjernen og kroppen min vandt til det, og det gjør alt mye bedre. Men jeg skal ikke lyve, for bare det å skrive dette svir litt i hjertet mitt. Men neste gang vil det svi litt mindre.


 

Stikkord:

2 kommentarer

Vida

15.05.2013 kl.15:33

Veldig bra skrevet, Oda ! :-D Du er tøff vennen !

Thor Magnus

08.11.2014 kl.19:15

Jeg bestod teorien første gangen, men strøk på første oppkjøring. Bare at jeg skjønte veldig godt hvorfor jeg strøk; Jeg holdt på å kjøre ned en fotgjenger og holdt på å bryte en høyreregel :P Det var en sur ettermiddag etter det, men jeg klarte heldigvis å se på det med selvironi ;) Gleden ble desto større da jeg bestod ;)

Skriv en ny kommentar

hits