Dagens tema: Stryk.

Hvert eneste r er det noen (mange) som kjrer opp til bil her i Norge, bde unge og voksne. Det ret man fyller 18 r er presset for kjre opp stort, i hvert fall utenfor byene, og presset for best uten en eneste stryk (teori og oppkjring) er enda strre. Jeg husker da jeg tok teorien, hvor mange som spurte meg om jeg sto p frste forsk. "Ja" svarte jeg, mens det dannet seg en klump i magen fordi jeg viste at jeg ly. Jeg besto ikke teorien p frste forsk, hverken i USA eller i Norge. Jeg trengte to forsk. Der og da var jeg veldig lei meg nr jeg tenkte over det. "Jeg er en feiler.", "Jeg klarer aldri best noe som helst", "Hvorfor prver jeg i det hele tatt?" var sprsml som svirret rundt i hodet mitt, mens jeg s p alle andre som sto p frste forsk. Glade og fornyde gikk de rundt fortalte alle andre om det. Men andre forsket mitt kom det, og da sto jeg med glans, i stedet for 8 feil, hadde jeg bare 3. Og jeg visste hvor flt det fltes ut stryke, s jeg prvde enda hardere enn jeg gjorde frste gangen.

Nr det gjelder oppkjringen er det mer naturlig skryte over at man har besttt, da str man med frerkortet i hnda og roper ut til alle som vil hre det "JEG KAN KJRE BIL UTEN DEN FORDMRADE L-EN!" Og da er det jo like naturlig at man fr sprsmlet "Sto du p frste forsk?". "Ja", sier noen. "Nei", sier andre. Jeg sier "Ja, men nei". For i ca. en mned s hadde ikke jeg besttt oppkjringa p frste forsk. Jeg strk. Der sa jeg det. Kanskje ikke s hyt og tydelig som en burde si det, men jeg sa det. Jeg strk p oppkjringen. Jeg fikk beskjeden om at jeg ikke var trygg nok i trafikken og jeg skjnte ikke en dritt. "Hva? Jeg gjorde jo en god jobb" prvde jeg meg p. Men tydeligvis ikke. Verden braste sammen for meg. Alt ble svart og i flere dager s grt jeg. Grt og grt og grt. Noen ganger stoppet jeg grte for spise pizza som broren min kom med for trste meg, eller drikke kakao. Men grten stoppet aldri inni meg. Jeg tok smertestillende for lindre de psykiske smertene, men det hjalp lite. Jeg ble frustrert og tok mange smertestillende p en gang. S grt jeg mer. Jeg tittet rundt meg. Alle rundt meg var suksessfulle. De sto p frste forsk. De var flinke. Jeg? Jeg var en taper. Jeg s ingen grunn til smile. Jeg ville bare krlle meg sammen til en liten ball og gjemme meg under dyna til virkeligheten ble litt snillere. Heldigvis har jeg kloke foreldre, og de skjnte heller ikke hvorfor jeg strk. Mamma ringte ned for hre, og ble ikke smartere av den grunn. Alle rundt meg som visste at jeg strk var enige i at jeg burde klage. Men om jeg valgte klage, mtte jeg ogs vite at sjansen for at klagen kom igjennom var liten og at det ville ta mindre enn 3 mneder var enda mindre. Men det skader vel aldri prve?! S jeg sendte ivei en klage som pappa hadde hjulpet meg skrive, for pappa er
flink til skrive, mens jeg er flink til grte sjela mi ut.

Etter et par dager med grting og sutring, mtte jeg mte hverdagen igjen. Jeg tok p meg et falskt smil og dro p skolen hvor alle andre bortsett fra meg kjrte bil. Hver dag var tung, og jeg nektet kjre bil igjen. Det skulle jeg aldri i verden gjre.


Fake a smile

Men s endret alt seg. For plutselig en engelsktime s ringte mobilen min og da jeg tittet ned p den sto det "Gaute- kjrelrer" der. Jeg ble nysgjerrig, s jeg smlp ut av klasserommet og svarte med en nervst hei. Gaute hadde overraskende nyheter til meg, og det virket nesten som om han ikke trodde p det han sa. Klagen min hadde ndd gjennom, og det hadde tatt kortere tid enn forventet. De som hadde behandlet klagen min forsto heller ikke hvorfor jeg stryk, s forrige oppkjringstime ble annulert. Den fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid fr jeg hadde ftt ny oppkjringstime og igjen mtte mte opp p trafikkskolen med et hjerte som banket dobbelt s fort som normalt. Det var nemlig ingen tid miste. Problemet var bare at jeg var den frste som hadde ndd gjennom med klagen min p Orkanger, s ingen viste hva de skulle gjre. I hvert fall var jeg den frste for hun som satt i skranken den dagen og bare tittet rart p meg. Skulle jeg betale igjen? Eller skulle jeg bare glemme det? Om jeg skulle betale, hvem skulle s betale meg tilbake pengene? Det endte opp med at jeg betalte, og s fikk vi tilbake pengene senere. Det hele var forvirrende.

Men denne gangen sto jeg. Denne gangen var det ikke rot i hvem som skulle vre sensor til meg. Det var ingen sure sensorer som aldri smilte til meg. Ingen som sa en ting og gjorde noe helt annet, bare for skremme meg. Denne gangen gikk alt bra. Det var latter. Det var Oda i et ntteskall. Og det var besttt.



Men fortsatt s sitter jeg med den flelsen av at jeg stryk. Selv om den timen ikke gjelder eller finnes i systemet lenger, s vil alltid arrene vre der. Det er ingenting som stopper meg fra bli minnet p hvor flt det var fle seg s mislykket. Hvor hjelpesls og dum man flte seg. Og hvor mange trer som kom.

Da jeg stryk var det ingen andre enn sensor, kjrelreren min, mamma, pappa og Sjur som visste om det. S fikk ystein vite om det, en sen sommerkveld hvor jeg kjente at jeg stolte p han nok til fortelle han en av de verste hemmelighetene mine. Og n fr verden vite det. Jeg vil at verden skal f vite dette fordi det stryke er s utrolig tabubelagt. Dette gjr det vre den som stryker, hundre ganger verre. For hvem vil egentlig st frem som en feiler nr man vet at man ikke fr trst av andre, men derimot baksnakking og kritiske blikk?

"Hrte du at Oda stryk p oppkjringen?"

"Ja, hrt noe s teit? Det er bare idioter som stryker p oppkjringen"

"Mhm. Taper ass"

Ja, nei, det var ikke en liten sjanse engang for at jeg skulle vre pen om det. Selv da det ble annulert var jeg sikker p at jeg skulle ta det med meg til grava. Men s har det seg slik at jeg gjerne vil at folk skal slutte tenke negativt om de som stryker. Enten det er en eksamen eller oppkjringen. Man trenger ikke negativitet, men heller positivitet. Og et helt lass med det g. Jeg har en viss teori om at hvis man er pen om det, s blir det ikke like ille. For da blir folk lei. Normale ting er kjedelig, ingen sladrer om kjedelige ting.

N som jeg har alt p en viss avstand s skjnner jeg jo at det er flere folk som er som meg, som bare ikke sier noe og nr noen spr om man sto, svarer man pent og pyntelig "Ja.", mens man grter litt innvendig og glemmer nevne at det tok 2-3 forsk. Hvem tjener egentlig p dette? Svaret er ganske enkelt: Ingen.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, bde det snakke hyt om det og det klage. Men begge deler er s utrolig godt nr man fr igjen p det. Det skader aldri sende inn en klage s lenge man ikke forstr hvorfor man ikke sto. Aldri. Og selv om det fles ut som om man tar skade av snakke hyt om det, s vil man fle seg mye bedre etter det. Jo flere ganger jeg sier det, jo flere ganger blir hjernen og kroppen min vandt til det, og det gjr alt mye bedre. Men jeg skal ikke lyve, for bare det skrive dette svir litt i hjertet mitt. Men neste gang vil det svi litt mindre.


Stikkord:

2 kommentarer

Vida

15.05.2013 kl.15:33

Veldig bra skrevet, Oda ! :-D Du er tff vennen !

Thor Magnus

08.11.2014 kl.19:15

Jeg bestod teorien frste gangen, men strk p frste oppkjring. Bare at jeg skjnte veldig godt hvorfor jeg strk; Jeg holdt p kjre ned en fotgjenger og holdt p bryte en hyreregel :P Det var en sur ettermiddag etter det, men jeg klarte heldigvis se p det med selvironi ;) Gleden ble desto strre da jeg bestod ;)

Skriv en ny kommentar

hits