Tale of a spoiled brat

Da jeg var lita og folk ropte ordet ?bortskjemt? etter meg ble jeg forvirra, sint og lei meg. Jeg, bortskjemt? Nei, det var ikke sant. Ok, s hadde sikkert mamma og pappa mer penger enn de andre foreldrene, men vi fikk da ikke nintendoer og TV-er p daglig basis som de fikk det til hres ut som. Farmor og farfar skjemte oss bort, det skal jeg innrmme, men bare nr vi mtte dem, som ikke var s ofte.
Men uansett om jeg prvde fortelle at vi ikke var bortskjemte, hrte de ikke p meg.

Da ble det noen yeblikk som dette (med buksa p vel og merke)

Greit, s fikk vi det vi nsket oss til bursdager eller jul. Og det var svrt sjeldent at vi kun ferierte i Norge, og etter hvert; at vi bare hadde n utenlandsferie i lpet av ret.

Jeg slapp til og med problemet med at jeg ikke kunne ha med meg venner hjem fordi det var lenge siden lnning og kjleskapet hadde kun en begrenset mengde mat. Kjleskapet vrt var fylt hele tiden, og om det var lite mat i det, dro vi p butikken relativt kvikt.
S vi hadde ingenting klage p, snn bortsett fra at vi ikke fikk alt vi ville ha til enhver tid. Et stort irritasjonsmoment for en liten (Les: Stor) drittunge som meg. Prvde vi mase om noe ekstra nr vi var p butikken fikk vi klar beskjed fra mamma ?Slutt mas, hadde jeg kjpt alt dere ville ha, hadde vi ikke hatt igjen penger?. (Derfor var det mye bedre dra p butikken med pappa.)

N, mange r senere, sitter jeg i et hus hvor jeg og kjresten min m betale leie, strm og mat selv. Jeg m jobbe for rd til betale det som m betales, og nr det er gjort er det lite penger til overs til noe ekstra. ystein er vant til at man ikke alltid burde kjpe det beste og dyreste, han har jo tross alt bodd alene en stund n. Men jeg? Jeg som har blitt oppvartet av mor og far frem til jeg nesten var 19 og ikke fikk meg jobb fr jeg nesten var 18? Jeg sliter. Jeg str p butikken og nekter kjpe First Price eller andre billige produkter. ?kke godt nok?. Jeg vil gjerne ha ?Tropicana-juice? og ?Gilde-skinke?. Alt annet fr meg til rynke p den prektige nesen min. ?Ikke godt nok?. Jeg klarer heller ikke unng unne meg ferieturer. Bare i 2012 var jeg i 5 forskjellige land utenom Norge. Og selvflgelig er dette bde fint og bra der og da, men i ettertid? Vel, om man ser p gjeld som en fin ting, s har jeg vel det fortsatt fint.

(Dette betalte jeg i gjeld i januar alene)

Frst n forstr jeg hva de andre mente nr de kalte meg bortskjemt; mamma og pappa hadde rd til skjemme meg bort. Ikke p den mten de sjalue barna mente, at vi fikk alt vi pekte p til en hver tid, men med at vi drakk og spiste dyre produkter. Kjpte litt dyrere klr som holdt lengre, i stedet for billige ting som ikke kunne g i arv. S kanskje jeg var bortskjemt. Bortskjemt p luksusvaner som ferieturer og god mat. Men er det virkelig s ille? Om man gjr det med mte? Til tross for at jeg har dyre luksusvaner som jeg sliter litt med kvitte meg med, s har jeg jo ikke ftt puter sydd under armene mine. Det skal st veldig drlig til fr jeg kommer krypende hjem og spr om f gjre litt husarbeid i bytte mot penger. Og jeg klarer meg jo, jeg har ikke gtt p noe stor smell enda. Til tross for at jeg har den lille stemmen i hodet som forteller meg at det kan skje om jeg ikke passer p. Hva med neste r? Da kommer jeg jo mest sannsynlig til leve p studieln. Hvordan vil jeg da takle hverdagen? Jeg tr nesten ikke vente og se. Har noen manuset til livet mitt, slik at jeg kan sniktitte litt?
Jeg kan jo prve tenke positivt se hva som skjer. Jeg har jo et halvt r igjen til venne meg av Tropicana og Gilde. Kanskje jeg plutselig vkner en dag og liker billigproduktene like godt som kvalitetsproduktene. Hvem vet ..?

n kommentar

Christine

07.02.2013 kl.15:04

dette var et voksent og reflektert innlegg :)

Skriv en ny kommentar

hits