Tale of a spoiled brat

Da jeg var lita og folk ropte ordet ?bortskjemt? etter meg ble jeg forvirra, sint og lei meg. Jeg, bortskjemt? Nei, det var ikke sant. Ok, så hadde sikkert mamma og pappa mer penger enn de andre foreldrene, men vi fikk da ikke nintendoer og TV-er på daglig basis som de fikk det til å høres ut som. Farmor og farfar skjemte oss bort, det skal jeg innrømme, men bare når vi møtte dem, som ikke var så ofte.
Men uansett om jeg prøvde å fortelle at vi ikke var bortskjemte, hørte de ikke på meg.

Da ble det noen øyeblikk som dette (med buksa på vel og merke)

Greit, så fikk vi det vi ønsket oss til bursdager eller jul. Og det var svært sjeldent at vi kun ferierte i Norge, og etter hvert; at vi bare hadde én utenlandsferie i løpet av året.

Jeg slapp til og med problemet med at jeg ikke kunne ha med meg venner hjem fordi det var lenge siden lønning og kjøleskapet hadde kun en begrenset mengde mat. Kjøleskapet vårt var fylt hele tiden, og om det var lite mat i det, dro vi på butikken relativt kvikt.
Så vi hadde ingenting å klage på, sånn bortsett fra at vi ikke fikk alt vi ville ha til enhver tid. Et stort irritasjonsmoment for en liten (Les: Stor) drittunge som meg. Prøvde vi å mase om noe ekstra når vi var på butikken fikk vi klar beskjed fra mamma ?Slutt å mas, hadde jeg kjøpt alt dere ville ha, hadde vi ikke hatt igjen penger?. (Derfor var det mye bedre å dra på butikken med pappa.)

Nå, mange år senere, sitter jeg i et hus hvor jeg og kjæresten min må betale leie, strøm og mat selv. Jeg må jobbe for å råd til å betale det som må betales, og når det er gjort er det lite penger til overs til noe ekstra. Øystein er vant til at man ikke alltid burde kjøpe det beste og dyreste, han har jo tross alt bodd alene en stund nå. Men jeg? Jeg som har blitt oppvartet av mor og far frem til jeg nesten var 19 og ikke fikk meg jobb før jeg nesten var 18? Jeg sliter. Jeg står på butikken og nekter å kjøpe First Price eller andre billige produkter. ?Ække godt nok?. Jeg vil gjerne ha ?Tropicana-juice? og ?Gilde-skinke?. Alt annet får meg til å rynke på den prektige nesen min. ?Ikke godt nok?. Jeg klarer heller ikke å unngå å unne meg ferieturer. Bare i 2012 var jeg i 5 forskjellige land utenom Norge. Og selvfølgelig er dette både fint og bra der og da, men i ettertid? Vel, om man ser på gjeld som en fin ting, så har jeg vel det fortsatt fint.

(Dette betalte jeg i gjeld i januar alene)

Først nå forstår jeg hva de andre mente når de kalte meg bortskjemt; mamma og pappa hadde råd til å skjemme meg bort. Ikke på den måten de sjalue barna mente, at vi fikk alt vi pekte på til en hver tid, men med at vi drakk og spiste dyre produkter. Kjøpte litt dyrere klær som holdt lengre, i stedet for billige ting som ikke kunne gå i arv. Så kanskje jeg var bortskjemt. Bortskjemt på luksusvaner som ferieturer og god mat. Men er det virkelig så ille? Om man gjør det med måte? Til tross for at jeg har dyre luksusvaner som jeg sliter litt med å kvitte meg med, så har jeg jo ikke fått puter sydd under armene mine. Det skal stå veldig dårlig til før jeg kommer krypende hjem og spør om å få gjøre litt husarbeid i bytte mot penger. Og jeg klarer meg jo, jeg har ikke gått på noe stor smell enda. Til tross for at jeg har den lille stemmen i hodet som forteller meg at det kan skje om jeg ikke passer på. Hva med neste år? Da kommer jeg jo mest sannsynlig til å leve på studielån. Hvordan vil jeg da takle hverdagen?  Jeg tør nesten ikke vente og se. Har noen manuset til livet mitt, slik at jeg kan sniktitte litt?
Jeg kan jo prøve å tenke positivt å se hva som skjer. Jeg har jo et halvt år igjen til å venne meg av Tropicana og Gilde. Kanskje jeg plutselig våkner en dag og liker billigproduktene like godt som kvalitetsproduktene. Hvem vet ..?

Én kommentar

Christine

07.02.2013 kl.15:04

dette var et voksent og reflektert innlegg :)

Skriv en ny kommentar

Oda Vaage

Oda Vaage

102, Orkdal

Kategorier

Arkiv

hits