Buss og belter

Kjære medpassasjerer. Kjære busselskap.

Denne teksten er dedisert til dere, både dere som fortjener en tommel opp og dere som fortjener ti tomler ned. Jeg skriver til dere i et håp om at dere lytter slik at dere ikke blir grunnen til at jeg brekker nakken en vakker dag. De som kjenner meg, forstår nok hvilket tema jeg skal uttrykke mine følelser om i dag. Nemlig bruk av belte på buss. Min hjertesak.

Jeg vil starte med å snakke til dere som er udødelige. Dere som tåler at en buss krasjer i 80 kilometer i timen. Dere som tåler at folk kommer i rasende fart og knuser dere mot vinduet. Jeg, som sikkert mange av dere, tar en del buss, og vi sitter nok titt og ofte på busser som både går i 70, 80 og 90 kilometer i timen sammen.

Om jeg tar en regionbuss, er belte det første jeg tar på meg. Jeg vet at jeg skal kjøre langt, og jeg vet at bussen kommer til å kjøre over 80 kilometer i timen, og for egen sikkerhet, og andres, bruker jeg belte. Det gjør ikke dere. Dere bare sitter der, mens bussen akselererer, og stirrer dumt ut i luften. Dere enser ikke farten utenfor, selv ikke når det er is, snø, og slaps på veien. For dere er udødelige. Om bussen kjører utfor eller krasjer i noe, vil ikke dere bli påvirket. Dere tror at dere bare kommer til å sitte der støtt i setet deres og fortsette med å stirre dumt ut i luften. Jeg derimot, jeg vet at jeg vil få noen av dere slengt over hodet mitt. Jeg vil bli most ned mot setet framfor meg. Jeg vil enten brekke nakken, eller enkelt og greit dø. Og det kun fordi dere er noen egoistiske drittunger. Om alle hadde brukt belte, ville jeg nok sluppet å dø. Da ville jeg fått oppleve det å bli ferdig med utdanningen min. Jeg vil oppleve det å gå ned en midtgang, mens jeg stirret min framtidige ektemann i øynene. Jeg vil da kunne oppleve smertene en fødsel kan påføre, og jeg vil kunne oppleve det å eldes med min elskede mann og våre vakre barn, mens vi tenker tilbake på hvor fantastisk livet har vært. Men siden dere ikke bruker belte, vil alt dette gå opp i røyk. Min framtidige ektemann må da heller ta seg til takke med å holde en rørende tale i begravelsen min, om at jeg døde alt for ung, og at vi hadde hele livet framfor oss. Så på min, hans, og våre ufødte barns vegne, vil jeg takke dere med hele mitt kalde og døde hjerte. 

Og verst av alt, det er ikke bare mitt liv dere tar, men også de andre som bruker belte. Aner dere hvor mange liv dere setter på spill, bare fordi det er ukult å bruke belte? Sist jeg satt på buss hvor det var belter, telte jeg i alle fall 10 stykker som brukte beltene. Det er 11 uskyldige liv på deres hender. Er dere klare for å leve videre med det?

Dette gjelder ikke bare regionbussene. Det gjelder også bybussene, de av dem som har belter, vel og merke. Bussene her i Trondheim kjører også på veier hvor det er 70- og 80-sone. Ta buss nummer 46 som et eksempel; den kjører mot Tiller, og kjører derfor i 80 kilometer i timen. Eller ta alle andre busser som kjører på E6 i Trondheim. De er oppe i en fart som vil gjøre deg tung som en sumobryter om den krasjer, slik at du blir slengt rundt i fart. Men om dere er udødelige på en regionbuss, er dere vel i hvert fall udødelige i en bybuss. Og sikkert også på en flybuss, selv om den kjører i 90-soner.

Noe som bringer meg til neste gruppe mennesker. Dere som bestemmer om det skal være belter i bussene eller ikke. Siste del av den setningen burde ikke en gang være ett valg, svaret burde være at det skal være belter i bybusser også.

Uansett hvor stor bil jeg sitter i når jeg kjører til Trondheim, tar jeg ikke av meg beltet bare fordi fartsgrensen går ned fra 80 til 50 kilometer i timen. Jeg tar de heller ikke av, selv om fartsgrensen er ned i 30 kilometer i timen. Men om jeg skal følge deres logikk burde jeg kanskje begynne med det? Jeg kan jo bare si til politiet at jeg ikke brukte belte fordi fartsgrensen var så lav. Ikke sant? Eller kanskje jeg skal reise meg og stå? Ett krasj vil jo ikke påvirke meg om jeg står.

Jeg har tatt buss nummer 17 så lenge den har vært oppe og gått (ca. 7 måneder, tror jeg) , og jeg har fortsatt ikke tatt en buss som har hatt tilbud om belte. Jeg tar også buss nummer 19 og 46 til Sandmoen nå og da, og også her kommer tilbudet om belte veldig sjeldent. Faktisk tror jeg at jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har brukt belte i en bybuss. Og det gjør meg utrygg. Det burde få dere til å kvie dere for å se dere selv i speilet. Men heldigvis, så skjer det en sjelden gang, sånn som den dagen jeg tok dette bilde: 

Jeg vil heller ikke stå på en buss som beveger seg over 30 kilometer i timen. Om jeg står i en buss og den krasjer, vil jeg falle. Med min flaks faller jeg sikkert over noen. Sikkert et lite barn, som vil bli hardt skadd fordi vekten min øker når jeg kommer mot det i fart. Som en flue under en sko. Og hvordan skal jeg klare å leve med meg selv da? Jeg har skadet et uskyldig, lite barn, som har hele livet framfor føttene sine. Men ikke noe liv under mine. 

Jeg synes virkelig at dere skal ta dere et sånn der viktig og stort møte, og diskutere hvordan dere skal få flere seter og belter inn i bussene deres. På den måten sparer vi både bein, liv og dårlig samvittighet.

Og ja, jeg er klar over at busser ikke krasjer så ofte. Men når det først skjer, vil ikke jeg være det mennesket som får 30 passasjerer slengt over hodet. Så dere kan spørre dere selv neste gang dere setter dere på en buss. Hva er mest kult: ?Å ikke kunne se seg selv i speilet fordi man har tatt noens liv, eller det å bruke belte i ca. 45 minutter??

Nå over til siste punkt. Det punktet hvor jeg deler ut tomler som peker oppover til alle dere som bruker belte på buss! Takk for at dere ikke bare tenker på deres eget liv, men også mitt, og alle andres! For å bruke språket som dagens ungdom bruker; ?You?re the real MVP!?

 



Livet. Et drama i fem akter

I?m scared to face another day
?Cus the fear in me just won't go away

Har du noen gang pirket borti en tråd på yndlingsgenseren din og endt opp med at den begynte å revne? Et lite pirk og man sitter der med et hull som blir større og større. Du prøver å fikse det, men resultatet blir verre.
Har du noen ganger opplevd at dette var livet ditt? Og du er så desperat etter å fikse det at alt ender i katastrofe? I noen øyeblikk ser det ut til at du kommer til å klare det, men så kommer du i ubalanse.

*Sceneteppet går opp*

Mine damer og herrer, velkommen til livet.

I første akt skal vi se på hvordan livet er en evig berg- og dalbane. Noen ganger går det oppover og alt er fantastisk. Men plutselig bak en skarp sving møter vi nedoverbakken og her er det bare å holde seg fast. Hei hvor det går. Det suser i ørene før man plutselig er på bakken og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Her kjører man rundt og prøver å finne oppoverbakken. Dessverre dukker det plutselig opp en tekniskfeil og du må sitte på bunnen å vente til det blir ordnet. Du kan se oppoverbakken i det fjerne, men har ingen sjanse til å komme deg dit. Du vurderer å gå ut av vognen, men rundt deg er det bare et hav av svart ingenting. Du lurer på om du ser noe som rører seg langt der nede, men tørr ikke å se ordentlig etter. Så rykker det i vognen og du suser bortover og er endelig på vei oppover igjen. Oppoverbakken er lang og du kjenner lykken suse gjennom kroppen. Du er verdensmester og kan klare alt så mens du suser oppover i 100 kilometer i timen sjonglerer du 10 baller og noen motorsager. Vognen farer så fort at i neste skarpe sving farer vognen av skinnene og hopper rett over en ny nedoverbakken før man lander på den andre siden. Like hel og fortsatt med alle tingene i luften. Livet er herlig. Men dette er livet vi snakker om så plutselig faller en av ballene ned i hode på deg og du mister konsentrasjonen i et øyeblikk. Alt raser nedover hodet på deg og du er igjen i en nedoverbakke. Du var sta og skulle ikke legge fra deg noe på den andre siden, du skulle ikke la noen hjelpe deg med noe, du skulle ikke puste i bakken og stresse ned. Så nå er kroppen din furten og nekter å samarbeide. Det var din egen feil sier den mens den legger hendene i kors og snur ryggen til. Men så går det oppover igjen, før det går ned og kanskje en liten svipptur bortover. Slik fortsetter det til du tar ditt siste åndedrag.

I andre akt skal vi se på min gode venn ?Den lille stemmen? som bor i en liten del av hjernen din som heter ?Et øyeblikkssvakhet?. ?Et øyeblikkssvakhet? er en liten plass hvor det ikke bor mange folk. ?Den lille stemmen? er ordføreren og hans bestevenner heter ?Åh gud så stygg du er?,  ?Alle stirrer på deg?, ?Det er deg de ler av? og ?Ingen liker deg?. Jeg synes oppriktig synd i de som ikke får sjansen til å møte disse damene og herrene for de er helt fantastisk snille vesener. Kommer alltid med råd og komplimenter for at livet ditt skal bli bedre.
I noen hjerner er ?Den lille stemmen? bare en liten stille flekk, de menneskene går glipp av noe. I andre hjerner derimot, der styrer ?Den lille stemmen? og hans venner. De har tatt ?Lykke?, ?Glede?, ?Latter? og ?Kjærlighet? til fange og de slipper bare ut nå og da. Men hvem trenger de? Det er ikke akkurat som om de er de viktigste delene av livet. De skaper bare trøbbel og mine gode, men veldig slitne, venner ?Gråten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? må alltid komme til utsetning for å rydde og ordne opp. Men det slipper man når ?Den lille stemmen? hersker, da får ?Gråten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? fare fritt og gjøre akkurat det de vil. Alle er glade og fornøyde.




I tredje akt skal vi se på det å ikke føle seg god nok. Når ?Den Lille Stemmen? har full overtagelse og alt man ser i speilet er noe stygt, fælt og illeluktende. Dette kommer ofte når folk rundt deg bekrefter det ?Den Lille Stemmen? sier. Når du får høre at du er fæl og at de rundt deg fortjener bedre. Og at du ikke fortjener de. Det er da ?Den Lille Stemmen? er i sitt ess. Nå kan den si ting som ?Avstandsforhold må jo være en ferie for kjæresten din det, han får jo være borte fra deg. Heldiggris? og du også kan være så heldig å få det bekreftet av folk utenom hode ditt.
Du finner tegn til at folk ikke liker deg over alt, du ser falske smil og avvisende ord i hver person du møter. Du har lyst til å rive deg i håret og gråte. Livet smiler ikke lenger. Det terger og er nesevis.
Du kjenner at alt rakner og du prøver desperat å holde deg fast. Men det eneste du ser å holde deg fast i er en enkel liten rød tråd. Du må enten se på at livet ditt rakner og det er du selv som gjør det, eller bare falle og falle og falle i en evighet. Pest eller Kolera?
Du føler ikke at du kan snakke med noen, for det er egentlig ingen som har tid til å bry seg om deg. Og hvorfor skulle de gjøre det? Du klarer det jo ikke selv engang. Du vil nok aldri bli god nok og det folk sier er sant. De rundt deg fortjener bedre. Du er bare fæl og ekkelt. Ei sur megge som gjør livet fælt for andre.

I fjerde akt skal vi se på at det også finnes lysglimt i den mørke tunellen. I små øyeblikk kan det føles ut som om noen bryr seg om deg og de øyeblikkene er gull verdt. Dette er når du føler at du ikke er alene og at livet faktisk klarer å snu den grimasen opp ned. Igjen plukker du opp alle ballene som falt ned og begynner å sjonglere. Du er jo Superwoman. Det er fortsatt mye å være redd for, men du må bare ta et ordentlig balletak og si ?FUCK YOU?. Men det må gjøres litt som en crucuatus curse; for at det skal ha noe effekt må du mene det. Virkelig mene det. Så må du snu ryggen til og passe på å ikke se deg tilbake på en stund.  


I femte akt går teppet igjen. Du er endelig ferdig med livet. 


One of these mornings won't be long
You will look for me and I'll be gone
One of these mornings won't be very long
You will look for me and I'll be gone 

 

HVA?! Har ikke ungen din på 3 år bankkort?

 

?Det blir 350 kroner, takk. Skal du betale kort eller kontant for alt det godteriet?? Kort, selvfølgelig. For det er jo helt naturlig at unger på 6 år skal ha et bankkort. Hvilken kronidiot av en forelder er du hvis du ikke gir ungen din det? Hva skal han da betale med? Kontanter? Nei, nå tuller du med meg. 

Unger på barneskolen har jo selvfølgelig stor nytte av å ha eget bankkort med egen PIN-kode på. Det er jo ikke slik at de forteller slike hemmelige ting til hverandre. Det nekter jeg å tro vil skje  Jeg husker godt da jeg var 6, jeg fortalte aldri noen ting til noen. Hele livet mitt var et stort privatliv. Og penger? De hadde jeg full kontroll over. Jeg spinket og sparte hver ukelønn, slik at jeg som voksen kan bruke de på fornuftige ting. Du vet, som sko og vesker for flere tusen kroner.
Når jeg blir såpass stor at jeg kan får meg en mini-meg, da skal hun selvfølgelig få bankkort sammen med morsmelka. Jeg kan jo ikke ha noe av at hun ikke blir like materialistisk som resten av ungene på hennes alder. Jeg håper at hun som ettåring fatter en stor interesse for klær og sko, slik at jeg kan fortelle alle vennene mine at mini-meg lærte seg å gå sine første skritt i designersko fra Christian Louboutin, med 10 cm hæl. Åh, det blir så vidunderlig. Alle andre mødre vil være så sjalu på meg.
Enda bedre blir det når vi får to barn, slik at vi kan lære gutten vår at hvis han ikke kjøper seg en Porsche kabriolet, så vil verken Øystein eller jeg ha noe med ham å gjøre.
Hvordan skal han ellers klare å føre genene våre videre?
Når jeg ser meg om her i verden og ser de få, stakkars ungene som ikke går i designerklær blir jeg lei meg. Jeg synes så synd på dem. Hva tenker foreldrene deres med? I hvert fall ikke hodet. Hvordan kan de la være å gi ungene sine alt de vil ha og peker på? Har de virkelig tenkt å lære opp ungene sine til å ikke kreve designerklær og -sko? Vil de virkelig la ungene sine møte opp på første skoledag uten en ryggsekk fra enten Dolce & Gabbana eller Chanel? Uffa meg, jeg vil ikke engang tenke på det.

(Personlig så lurer jeg på hva mamma og pappa tenkte på når de kledde oss. Ville de kaste oss til de sultne ulvene uten noe måte å forsvare oss på?

Barn nå til dags må jo lære seg å verdsette et par fine sko. De må gi opp lek og moro slik at de kan lære seg å gå i høye hæler. Og hvis de ikke viser seg å være like god som David Beckham fra dag én på fotballbanen, så må de bare gi opp. Alle kan jo ikke være stjerner, noen må jo tørke svetten av pannen deres også. Men selv om du er fattig, så er det ingen unnskyldning for ikke å bruke de fleste pengene dine på klær og personlig trener. Fin kropp og fine klær er nøkkelen til alt her i livet.

Nei, jeg skal nok passe på at ungene mine får seg bankkort, ja. Jeg skjemmes over å tenke på at jeg ikke fikk mitt før jeg var FEMTEN år gammel. Jeg måtte konfirmere meg først. Har du hørt på maken? Mamma og pappa kunne ikke være helt riktig navlet. Nei, jeg er glad jeg ikke skal bli som dem. Da melder jeg meg heller ut av familien.
Men jeg var ikke den eneste som var gremmelig sein blant venneflokken min. Jeg hadde flere venner som fikk pupper før de fikk bankkort. Hvordan vi kunne være venner forstår jeg ikke. Vi må ha bondet over den lave statusen vi oste av.
Nei, takke meg til at media har lært meg alt som er viktig her i verden. Som at det er viktigere å eie en Chanel-veske enn det er å spise godt. Det er også viktigere å ha ødelagte føtter i en alder av 30, enn å i det hele tatt tenke på å vise seg offentlig i flate sko.

//bilde fra google//

Og viktigst av alt, er det at du lærer ungene dine alt dette før de kan stå. På den måten vet de hva som er viktig og hva som er uviktig.
Og for all del mine kjære medmennesker, ikke la ungene dine komme med noe sprøyt som at verden ikke vil tåle all denne materialistiske utviklingen. Det er bare løgn. Og hvis de prøver å overbevise dere om noe annet; tru de med å gjøre dem arveløs. De må forså konsekvensen av å fare med løgn. 

 

(Dette er en innleveringsoppgave som jeg leverte inn på sonans. Jeg fikk karakteren 6 og var generelt svært fornøyd med kåseriet. Derfor følte jeg at det passet å publisere det her!) 

Stikkord:

Dagens tema: Stryk.

 

Hvert eneste år er det noen (mange) som kjører opp til bil her i Norge, både unge og voksne. Det året man fyller 18 år er presset for å kjøre opp stort, i hvert fall utenfor byene, og presset for å bestå uten en eneste stryk (teori og oppkjøring) er enda større. Jeg husker da jeg tok teorien, hvor mange som spurte meg om jeg sto på første forsøk. "Ja" svarte jeg, mens det dannet seg en klump i magen fordi jeg viste at jeg løy. Jeg besto ikke teorien på første forsøk, hverken i USA eller i Norge. Jeg trengte to forsøk. Der og da var jeg veldig lei meg når jeg tenkte over det. "Jeg er en feiler.", "Jeg klarer aldri å bestå noe som helst", "Hvorfor prøver jeg i det hele tatt?" var spørsmål som svirret rundt i hodet mitt, mens jeg så på alle andre som sto på første forsøk. Glade og fornøyde gikk de rundt å fortalte alle andre om det. Men andre forsøket mitt kom det, og da sto jeg med glans, i stedet for 8 feil, hadde jeg bare 3. Og jeg visste hvor fælt det føltes ut å stryke, så jeg prøvde enda hardere enn jeg gjorde første gangen.
 

Når det gjelder oppkjøringen er det mer naturlig å skryte over at man har bestått, da står man med førerkortet i hånda og roper ut til alle som vil høre det "JEG KAN KJØRE BIL UTEN DEN FORDØMRADE L-EN!" Og da er det jo like naturlig at man får spørsmålet "Sto du på første forsøk?". "Ja", sier noen. "Nei", sier andre. Jeg sier "Ja, men nei". For i ca. en måned så hadde ikke jeg bestått oppkjøringa på første forsøk. Jeg strøk. Der sa jeg det. Kanskje ikke så høyt og tydelig som en burde si det, men jeg sa det. Jeg strøk på oppkjøringen. Jeg fikk beskjeden om at jeg ikke var trygg nok i trafikken og jeg skjønte ikke en dritt. "Hva? Jeg gjorde jo en god jobb" prøvde jeg meg på. Men tydeligvis ikke. Verden braste sammen for meg. Alt ble svart og i flere dager så gråt jeg. Gråt og gråt og gråt. Noen ganger stoppet jeg å gråte for å spise pizza som broren min kom med for å trøste meg, eller drikke kakao. Men gråten stoppet aldri inni meg. Jeg tok smertestillende for å lindre de psykiske smertene, men det hjalp lite. Jeg ble frustrert og tok mange smertestillende på en gang. Så gråt jeg mer. Jeg tittet rundt meg. Alle rundt meg var suksessfulle. De sto på første forsøk. De var flinke. Jeg? Jeg var en taper. Jeg så ingen grunn til å smile. Jeg ville bare krølle meg sammen til en liten ball og gjemme meg under dyna til virkeligheten ble litt snillere. Heldigvis har jeg kloke foreldre, og de skjønte heller ikke hvorfor jeg strøk. Mamma ringte ned for å høre, og ble ikke smartere av den grunn. Alle rundt meg som visste at jeg strøk var enige i at jeg burde klage. Men om jeg valgte å klage, måtte jeg også vite at sjansen for at klagen kom igjennom var liten og at det ville ta mindre enn 3 måneder var enda mindre. Men det skader vel aldri å prøve?! Så jeg sendte ivei en klage som pappa hadde hjulpet meg å skrive, for pappa er
flink til å skrive, mens jeg er flink til å gråte sjela mi ut.

Etter et par dager med gråting og sutring, måtte jeg møte hverdagen igjen. Jeg tok på meg et falskt smil og dro på skolen hvor alle andre bortsett fra meg kjørte bil. Hver dag var tung, og jeg nektet å kjøre bil igjen. Det skulle jeg aldri i verden gjøre.


Fake a smile

Men så endret alt seg. For plutselig en engelsktime så ringte mobilen min og da jeg tittet ned på den sto det "Gaute- kjørelærer" der. Jeg ble nysgjerrig, så jeg småløp ut av klasserommet og svarte med en nervøst hei. Gaute hadde overraskende nyheter til meg, og det virket nesten som om han ikke trodde på det han sa. Klagen min hadde nådd gjennom, og det hadde tatt kortere tid enn forventet. De som hadde behandlet klagen min forsto heller ikke hvorfor jeg strøyk, så forrige oppkjøringstime ble annulert. Den fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fått ny oppkjøringstime og igjen måtte møte opp på trafikkskolen med et hjerte som banket dobbelt så fort som normalt. Det var nemlig ingen tid å miste. Problemet var bare at jeg var den første som hadde nådd gjennom med klagen min på Orkanger, så ingen viste hva de skulle gjøre. I hvert fall var jeg den første for hun som satt i skranken den dagen og bare tittet rart på meg. Skulle jeg betale igjen? Eller skulle jeg bare glemme det? Om jeg skulle betale, hvem skulle så betale meg tilbake pengene? Det endte opp med at jeg betalte, og så fikk vi tilbake pengene senere. Det hele var forvirrende.

Men denne gangen sto jeg. Denne gangen var det ikke rot i hvem som skulle være sensor til meg. Det var ingen sure sensorer som aldri smilte til meg. Ingen som sa en ting og gjorde noe helt annet, bare for å skremme meg. Denne gangen gikk alt bra. Det var latter. Det var Oda i et nøtteskall. Og det var bestått.



Men fortsatt så sitter jeg med den følelsen av at jeg strøyk. Selv om den timen ikke gjelder eller finnes i systemet lenger, så vil alltid arrene være der. Det er ingenting som stopper meg fra å bli minnet på hvor fælt det var å føle seg så mislykket. Hvor hjelpesløs og dum man følte seg. Og hvor mange tårer som kom.

Da jeg strøyk var det ingen andre enn sensor, kjørelæreren min, mamma, pappa og Sjur som visste om det. Så fikk Øystein vite om det, en sen sommerkveld hvor jeg kjente at jeg stolte på han nok til å fortelle han en av de verste hemmelighetene mine. Og nå får verden vite det. Jeg vil at verden skal få vite dette fordi det å stryke er så utrolig tabubelagt. Dette gjør det å være den som stryker, hundre ganger verre. For hvem vil egentlig stå frem som en feiler når man vet at man ikke får trøst av andre, men derimot baksnakking og kritiske blikk?

"Hørte du at Oda strøyk på oppkjøringen?"

"Ja, hørt noe så teit? Det er bare idioter som stryker på oppkjøringen"

"Mhm. Taper ass"

Ja, nei, det var ikke en liten sjanse engang for at jeg skulle være åpen om det. Selv da det ble annulert var jeg sikker på at jeg skulle ta det med meg til grava. Men så har det seg slik at jeg gjerne vil at folk skal slutte å tenke negativt om de som stryker. Enten det er en eksamen eller oppkjøringen. Man trenger ikke negativitet, men heller positivitet. Og et helt lass med det óg. Jeg har en viss teori om at hvis man er åpen om det, så blir det ikke like ille. For da blir folk lei. Normale ting er kjedelig, ingen sladrer om kjedelige ting.

Nå som jeg har alt på en viss avstand så skjønner jeg jo at det er flere folk som er som meg, som bare ikke sier noe og når noen spør om man sto, svarer man pent og pyntelig "Ja.", mens man gråter litt innvendig og glemmer å nevne at det tok 2-3 forsøk. Hvem tjener egentlig på dette? Svaret er ganske enkelt: Ingen.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, både det å snakke høyt om det og det å klage. Men begge deler er så utrolig godt når man får igjen på det. Det skader aldri å sende inn en klage så lenge man ikke forstår hvorfor man ikke sto. Aldri. Og selv om det føles ut som om man tar skade av å snakke høyt om det, så vil man føle seg mye bedre etter det. Jo flere ganger jeg sier det, jo flere ganger blir hjernen og kroppen min vandt til det, og det gjør alt mye bedre. Men jeg skal ikke lyve, for bare det å skrive dette svir litt i hjertet mitt. Men neste gang vil det svi litt mindre.


 

Stikkord:

95 år allerede?

Herregud. Er det 23 april allerede? Som tiden flyger, i fjor på denne tiden (Ett år siden akkurat i går) var jo den første gangen jeg dro på besøk til Ø! Og jeg skal love deg å si at jeg hold på å tisse pent i buksene mine. Jaja, resultatet ble jo kjempebra fordi, selv om jeg ikke turte å se han i fjeset den første timen. Jeg satt med ryggen lent mot han for å slippe å se på han, hahahah. Nervøs.no.

Men det er ikke det jeg skal snakke om, jeg vil gjerne bruke dette innlegget på å ønske min kjæreste bestemor gratulerer med NITTIFEM(95)-årsdagen.


Det er helt utrolig at du blir 95 år på pappiret, for både du og jeg vet at du er mye yngre til sinns. Jeg syns det er utrolig når du ber oss om å hente de hånddukene du vevde da du var 23, og du vet deres nøyaktige plass og hvordan de ser ut. Jeg synes ting som det veier opp for at du kaller meg Inger og at du ikke helt tror på at du er 95 år. For det blir bagateller i forhold til alt du husker. Alle historiene du forteller meg om deg og bestefar og hvor flink du er til å kjenen igjen folk når du ser de på bilder som ble tatt for 50-90 år siden. 


Og du ser ikke akkurat ut som om du er 95 år, så jeg håper jeg holder meg like godt jeg også når jeg blir gammel!

Du er helt fantastisk bestemor, og jeg er utrolig glad i deg<3

 

Jeg vil også gratulerer deg og bestefar med bryllupsdagen deres! Og meg selv med halvtårsdagen min og navnedagen min! I dag er det nøyaktig 6 måneder til jeg kan legge fra meg tennåringstittelen. Og nøyaktig 19 år siden jeg fikk navnet mitt! Woho, for en stor dag, jeg skal spise masse is for å feire! 

Stikkord:

Tale of a spoiled brat

Da jeg var lita og folk ropte ordet ?bortskjemt? etter meg ble jeg forvirra, sint og lei meg. Jeg, bortskjemt? Nei, det var ikke sant. Ok, så hadde sikkert mamma og pappa mer penger enn de andre foreldrene, men vi fikk da ikke nintendoer og TV-er på daglig basis som de fikk det til å høres ut som. Farmor og farfar skjemte oss bort, det skal jeg innrømme, men bare når vi møtte dem, som ikke var så ofte.
Men uansett om jeg prøvde å fortelle at vi ikke var bortskjemte, hørte de ikke på meg.

Da ble det noen øyeblikk som dette (med buksa på vel og merke)

Greit, så fikk vi det vi ønsket oss til bursdager eller jul. Og det var svært sjeldent at vi kun ferierte i Norge, og etter hvert; at vi bare hadde én utenlandsferie i løpet av året.

Jeg slapp til og med problemet med at jeg ikke kunne ha med meg venner hjem fordi det var lenge siden lønning og kjøleskapet hadde kun en begrenset mengde mat. Kjøleskapet vårt var fylt hele tiden, og om det var lite mat i det, dro vi på butikken relativt kvikt.
Så vi hadde ingenting å klage på, sånn bortsett fra at vi ikke fikk alt vi ville ha til enhver tid. Et stort irritasjonsmoment for en liten (Les: Stor) drittunge som meg. Prøvde vi å mase om noe ekstra når vi var på butikken fikk vi klar beskjed fra mamma ?Slutt å mas, hadde jeg kjøpt alt dere ville ha, hadde vi ikke hatt igjen penger?. (Derfor var det mye bedre å dra på butikken med pappa.)

Nå, mange år senere, sitter jeg i et hus hvor jeg og kjæresten min må betale leie, strøm og mat selv. Jeg må jobbe for å råd til å betale det som må betales, og når det er gjort er det lite penger til overs til noe ekstra. Øystein er vant til at man ikke alltid burde kjøpe det beste og dyreste, han har jo tross alt bodd alene en stund nå. Men jeg? Jeg som har blitt oppvartet av mor og far frem til jeg nesten var 19 og ikke fikk meg jobb før jeg nesten var 18? Jeg sliter. Jeg står på butikken og nekter å kjøpe First Price eller andre billige produkter. ?Ække godt nok?. Jeg vil gjerne ha ?Tropicana-juice? og ?Gilde-skinke?. Alt annet får meg til å rynke på den prektige nesen min. ?Ikke godt nok?. Jeg klarer heller ikke å unngå å unne meg ferieturer. Bare i 2012 var jeg i 5 forskjellige land utenom Norge. Og selvfølgelig er dette både fint og bra der og da, men i ettertid? Vel, om man ser på gjeld som en fin ting, så har jeg vel det fortsatt fint.

(Dette betalte jeg i gjeld i januar alene)

Først nå forstår jeg hva de andre mente når de kalte meg bortskjemt; mamma og pappa hadde råd til å skjemme meg bort. Ikke på den måten de sjalue barna mente, at vi fikk alt vi pekte på til en hver tid, men med at vi drakk og spiste dyre produkter. Kjøpte litt dyrere klær som holdt lengre, i stedet for billige ting som ikke kunne gå i arv. Så kanskje jeg var bortskjemt. Bortskjemt på luksusvaner som ferieturer og god mat. Men er det virkelig så ille? Om man gjør det med måte? Til tross for at jeg har dyre luksusvaner som jeg sliter litt med å kvitte meg med, så har jeg jo ikke fått puter sydd under armene mine. Det skal stå veldig dårlig til før jeg kommer krypende hjem og spør om å få gjøre litt husarbeid i bytte mot penger. Og jeg klarer meg jo, jeg har ikke gått på noe stor smell enda. Til tross for at jeg har den lille stemmen i hodet som forteller meg at det kan skje om jeg ikke passer på. Hva med neste år? Da kommer jeg jo mest sannsynlig til å leve på studielån. Hvordan vil jeg da takle hverdagen?  Jeg tør nesten ikke vente og se. Har noen manuset til livet mitt, slik at jeg kan sniktitte litt?
Jeg kan jo prøve å tenke positivt å se hva som skjer. Jeg har jo et halvt år igjen til å venne meg av Tropicana og Gilde. Kanskje jeg plutselig våkner en dag og liker billigproduktene like godt som kvalitetsproduktene. Hvem vet ..?

Dagenstema: Bortskjemte drittunger

Generasjon: Bortskjemte drittunger.

 

Dagens ungdom går under mange generasjoner. Vi er ?Harry Potter-generasjonen?, ?Twilight-generasjonen?, ?iPod-generasjonen?, ?facebook-generasjonen?, ?blogg-generasjonen?, ja, rett og slett ?internett-generasjonen?. Men mest av alt så er vi en generasjon av bortskjemte drittunger. Vi forlanger og forlanger, og får aldri nok. Noen ungdommer prøver å vise frem seg selv som givere, like mye som mottakere. Men sannheten er at vi vil alltid kreve mer enn vi vil gi bort. La meg ta et eksempel. Ved mitt tredje år ved videregående skole, gikk jeg på Orkdal Vidaregåande Skole. Etter å ha gått ett år i Amerika, var jule-inspirasjonen stor. Jeg bestemte meg for å legge frem et forslag om ?Secret santa?, som rett og slett er å gi en liten julegave til en person i klassen, reglene er enkle: man trekker lapper og forteller ingen om hvem man skal gi gave til. Siden VGS ikke er et år for hemmeligheter, tok det ikke lang tid før folk hvisket om hvem de fikk og hva de følte om akkurat det. Da siste skoledag før jul kom, og vi skulle utveksle julegaver gikk ikke alt som planlagt. For når 3STA skulle åpne julegavene sine, var ikke folk redde for å vise sin misnøye. Ord og setninger som ?æsj? og ?Dette er hva jeg gir til bestefaren min? var over alt i klasserommet, og få så fornøyde ut. Hele poenget med ?Secret santa? var jo å gi en oppmuntring til klassen, men for mange var ikke en gave til 20 kroner (++) god nok. Nei, helst skulle man ha brukt en hel månedslønn.



Hendelsen gjorde meg helt målløs, og først nå, tre fjerdedeler av et år senere, finner jeg ord. Å tydelig vise misnøye om hvem de fikk, å bry seg nada om å tenke på personen man skulle gi gave til, å bare kjøpe noe i all hast en time før man skal gi det bort, for så å bli sint for hva man får er så råttent gjort, men det mine kjære lesere, er hva som beskriver oss.


Dette var bare ett eksempel, blant mange hundre. Bare se på alle lekene vi har gjemt på loftet eller alle klærne våre som ligger i pappesker i kjelleren. De vi liksom skal gi til våre unger når vi kommer dit, men som bare kommer til å råtne der de står til huset blir solgt. Vi kommer til å skjemme bort våre unger like mye som vi ble skjemt bort, fordi å eie viser status. Og høy status er noe som er superviktig for oss mennesker. Jo flere ting vi har stuet bort, jo viktigere blir vi blant venner. Vi viser frem klesskapene våre med misnøye og syter om at vi ikke har nok klær. Hva så om klesskapet er overfylt, når morgenen kommer har vi ingenting å bruke. Det er jo brukt før, alle har sett det, ingenting spesielt med det. Nye klær, nye ting, nye tanker og nye ideer. Vi krever alt dette. Har det kommet ut en ny iPod, så har det ingenting å si om den du eier fortsatt fungerer helt fint, nei for vi skal ha den nyere versjonen. Det er ikke rart Apple er stinne av gryn, vi mennesker byttet jo ut vår iPhone 4, med iPhone 4s så fort det kom en reklame om den.  Som sagt, det har ikke noe å si om den gamle fortsatt fungerte som bare det, for den var gammel, ikke ny.



 Jeg representerer denne generasjonen, du kan like så godt kalle meg prinsessen av den. For jeg vil alltid ha nye ting, nye klær og ny inspirasjon. jeg lurer meg selv til å tro at en ny mac vil gi meg inspirasjon til å skrive, at en ny genser vil gi meg inspirasjon til å kle meg akkurat som jeg vil og ikke bry meg om hva de andre tenker. Når jeg så har fått det nye som jeg ønsket meg, sitter jeg fortsatt å leter etter inspirasjon og mot.

Men siden jeg skriver dette, må jo noe ha gått opp for meg. Jeg har forstått at jeg ikke finner inspirasjon og mot i nye ting. Jeg finner det av å lete gjennom gammelt. Bursdagen min er snart, og jeg kan godt ønske meg en ny iPhone og få det, men dette året skal jeg ikke gjøre det. I år ønsker jeg meg ting jeg ikke har, men som jeg vil få bruk for i mange år. Kjøkkenprodukter som en kjøkkenmaskin, håndmikser, servise og glass. Jeg ønsker meg nye gardiner, litt flere sengetrekk og en vinterdyne fra IKEA. Kanskje jeg fortsatt er materialistisk, og heller skulle gitt bort alle bursdagspengene mine til en veldedighet i Afrika, men selv dere forstår at dagens ungdom ikke gjør det. Jeg er kanskje brå og grer alle sammen under en kam, men om man først har hatt smaken av det gode liv, så gir vi det ikke fra oss. De som aldri har opplevd dette, er en annen historie og jeg kan ikke tale deres sak. Jeg snakker for alle de jeg kjenner og vet om. De 619 vennene jeg har på facebook og mange av deres venner. Ja, faktisk alle som har en egen PC som de kan bruke, selv med tregt internett. Alle de som har kameratelefoner og kamera. Alle som spiller musikk hver dag, og de som lager musikk hver dag. Dere er heldige. Vi er heldige.
Og kanskje skal jeg legge inn en liten setning om at vi må huske på de som ikke har det så godt, men jeg tror ikke det trengs. For så lenge man har en samvittighet, så blir vi mint på det i tide og utide, spørsmålet er bare om vi bryr oss. Det er et ordtak som sier: ?Hvis vi forteller en løgn ofte nok, blir det politikk.?, Jeg kunne ikke vært mer enig. For jeg kjenner så mange politisk engasjerte ungdommer som godt kunne krones til både konger og dronninger får generasjonen vår. De snakker om å dele og gi bort, men innerst inne så er det en stemme som roper om å få nye ting. Og den blir alltid hørt. For vi er egoistiske, vi tenker på oss selv før alle andre.

Og det er fakta. 

 //Alle bilder lånt fra google.com//søkeord: selfish og spoiled

 

Lots of love,
Oda Karoline  

Les mer i arkivet » Mars 2015 » Oktober 2013 » Mai 2013
Oda Vaage

Oda Vaage

102, Orkdal

Arkiv

hits