Buss og belter

Kjre medpassasjerer. Kjre busselskap.

Denne teksten er dedisert til dere, bde dere som fortjener en tommel opp og dere som fortjener ti tomler ned. Jeg skriver til dere i et hp om at dere lytter slik at dere ikke blir grunnen til at jeg brekker nakken en vakker dag. De som kjenner meg, forstr nok hvilket tema jeg skal uttrykke mine flelser om i dag. Nemlig bruk av belte p buss. Min hjertesak.

Jeg vil starte med snakke til dere som er uddelige. Dere som tler at en buss krasjer i 80 kilometer i timen. Dere som tler at folk kommer i rasende fart og knuser dere mot vinduet. Jeg, som sikkert mange av dere, tar en del buss, og vi sitter nok titt og ofte p busser som bde gr i 70, 80 og 90 kilometer i timen sammen.

Om jeg tar en regionbuss, er belte det frste jeg tar p meg. Jeg vet at jeg skal kjre langt, og jeg vet at bussen kommer til kjre over 80 kilometer i timen, og for egen sikkerhet, og andres, bruker jeg belte. Det gjr ikke dere. Dere bare sitter der, mens bussen akselererer, og stirrer dumt ut i luften. Dere enser ikke farten utenfor, selv ikke nr det er is, sn, og slaps p veien. For dere er uddelige. Om bussen kjrer utfor eller krasjer i noe, vil ikke dere bli pvirket. Dere tror at dere bare kommer til sitte der sttt i setet deres og fortsette med stirre dumt ut i luften. Jeg derimot, jeg vet at jeg vil f noen av dere slengt over hodet mitt. Jeg vil bli most ned mot setet framfor meg. Jeg vil enten brekke nakken, eller enkelt og greit d. Og det kun fordi dere er noen egoistiske drittunger. Om alle hadde brukt belte, ville jeg nok sluppet d. Da ville jeg ftt oppleve det bli ferdig med utdanningen min. Jeg vil oppleve det g ned en midtgang, mens jeg stirret min framtidige ektemann i ynene. Jeg vil da kunne oppleve smertene en fdsel kan pfre, og jeg vil kunne oppleve det eldes med min elskede mann og vre vakre barn, mens vi tenker tilbake p hvor fantastisk livet har vrt. Men siden dere ikke bruker belte, vil alt dette g opp i ryk. Min framtidige ektemann m da heller ta seg til takke med holde en rrende tale i begravelsen min, om at jeg dde alt for ung, og at vi hadde hele livet framfor oss. S p min, hans, og vre ufdte barns vegne, vil jeg takke dere med hele mitt kalde og dde hjerte.

Og verst av alt, det er ikke bare mitt liv dere tar, men ogs de andre som bruker belte. Aner dere hvor mange liv dere setter p spill, bare fordi det er ukult bruke belte? Sist jeg satt p buss hvor det var belter, telte jeg i alle fall 10 stykker som brukte beltene. Det er 11 uskyldige liv p deres hender. Er dere klare for leve videre med det?

Dette gjelder ikke bare regionbussene. Det gjelder ogs bybussene, de av dem som har belter, vel og merke. Bussene her i Trondheim kjrer ogs p veier hvor det er 70- og 80-sone. Ta buss nummer 46 som et eksempel; den kjrer mot Tiller, og kjrer derfor i 80 kilometer i timen. Eller ta alle andre busser som kjrer p E6 i Trondheim. De er oppe i en fart som vil gjre deg tung som en sumobryter om den krasjer, slik at du blir slengt rundt i fart. Men om dere er uddelige p en regionbuss, er dere vel i hvert fall uddelige i en bybuss. Og sikkert ogs p en flybuss, selv om den kjrer i 90-soner.

Noe som bringer meg til neste gruppe mennesker. Dere som bestemmer om det skal vre belter i bussene eller ikke. Siste del av den setningen burde ikke en gang vre ett valg, svaret burde vre at det skal vre belter i bybusser ogs.

Uansett hvor stor bil jeg sitter i nr jeg kjrer til Trondheim, tar jeg ikke av meg beltet bare fordi fartsgrensen gr ned fra 80 til 50 kilometer i timen. Jeg tar de heller ikke av, selv om fartsgrensen er ned i 30 kilometer i timen. Men om jeg skal flge deres logikk burde jeg kanskje begynne med det? Jeg kan jo bare si til politiet at jeg ikke brukte belte fordi fartsgrensen var s lav. Ikke sant? Eller kanskje jeg skal reise meg og st? Ett krasj vil jo ikke pvirke meg om jeg str.

Jeg har tatt buss nummer 17 s lenge den har vrt oppe og gtt (ca. 7 mneder, tror jeg) , og jeg har fortsatt ikke tatt en buss som har hatt tilbud om belte. Jeg tar ogs buss nummer 19 og 46 til Sandmoen n og da, og ogs her kommer tilbudet om belte veldig sjeldent. Faktisk tror jeg at jeg kan telle p n hnd hvor mange ganger jeg har brukt belte i en bybuss. Og det gjr meg utrygg. Det burde f dere til kvie dere for se dere selv i speilet. Men heldigvis, s skjer det en sjelden gang, snn som den dagen jeg tok dette bilde:

Jeg vil heller ikke st p en buss som beveger seg over 30 kilometer i timen. Om jeg str i en buss og den krasjer, vil jeg falle. Med min flaks faller jeg sikkert over noen. Sikkert et lite barn, som vil bli hardt skadd fordi vekten min ker nr jeg kommer mot det i fart. Som en flue under en sko. Og hvordan skal jeg klare leve med meg selv da? Jeg har skadet et uskyldig, lite barn, som har hele livet framfor fttene sine. Men ikke noe liv under mine.

Jeg synes virkelig at dere skal ta dere et snn der viktig og stort mte, og diskutere hvordan dere skal f flere seter og belter inn i bussene deres. P den mten sparer vi bde bein, liv og drlig samvittighet.

Og ja, jeg er klar over at busser ikke krasjer s ofte. Men nr det frst skjer, vil ikke jeg vre det mennesket som fr 30 passasjerer slengt over hodet. S dere kan sprre dere selv neste gang dere setter dere p en buss. Hva er mest kult: ? ikke kunne se seg selv i speilet fordi man har tatt noens liv, eller det bruke belte i ca. 45 minutter??

N over til siste punkt. Det punktet hvor jeg deler ut tomler som peker oppover til alle dere som bruker belte p buss! Takk for at dere ikke bare tenker p deres eget liv, men ogs mitt, og alle andres! For bruke sprket som dagens ungdom bruker; ?You?re the real MVP!?



Livet. Et drama i fem akter

I?m scared to face another day
?Cus the fear in me just won't go away

Har du noen gang pirket borti en trd p yndlingsgenseren din og endt opp med at den begynte revne? Et lite pirk og man sitter der med et hull som blir strre og strre. Du prver fikse det, men resultatet blir verre.
Har du noen ganger opplevd at dette var livet ditt? Og du er s desperat etter fikse det at alt ender i katastrofe? I noen yeblikk ser det ut til at du kommer til klare det, men s kommer du i ubalanse.

*Sceneteppet gr opp*

Mine damer og herrer, velkommen til livet.

I frste akt skal vi se p hvordan livet er en evig berg- og dalbane. Noen ganger gr det oppover og alt er fantastisk. Men plutselig bak en skarp sving mter vi nedoverbakken og her er det bare holde seg fast. Hei hvor det gr. Det suser i rene fr man plutselig er p bakken og skjnner ikke helt hva som har skjedd. Her kjrer man rundt og prver finne oppoverbakken. Dessverre dukker det plutselig opp en tekniskfeil og du m sitte p bunnen vente til det blir ordnet. Du kan se oppoverbakken i det fjerne, men har ingen sjanse til komme deg dit. Du vurderer g ut av vognen, men rundt deg er det bare et hav av svart ingenting. Du lurer p om du ser noe som rrer seg langt der nede, men trr ikke se ordentlig etter. S rykker det i vognen og du suser bortover og er endelig p vei oppover igjen. Oppoverbakken er lang og du kjenner lykken suse gjennom kroppen. Du er verdensmester og kan klare alt s mens du suser oppover i 100 kilometer i timen sjonglerer du 10 baller og noen motorsager. Vognen farer s fort at i neste skarpe sving farer vognen av skinnene og hopper rett over en ny nedoverbakken fr man lander p den andre siden. Like hel og fortsatt med alle tingene i luften. Livet er herlig. Men dette er livet vi snakker om s plutselig faller en av ballene ned i hode p deg og du mister konsentrasjonen i et yeblikk. Alt raser nedover hodet p deg og du er igjen i en nedoverbakke. Du var sta og skulle ikke legge fra deg noe p den andre siden, du skulle ikke la noen hjelpe deg med noe, du skulle ikke puste i bakken og stresse ned. S n er kroppen din furten og nekter samarbeide. Det var din egen feil sier den mens den legger hendene i kors og snur ryggen til. Men s gr det oppover igjen, fr det gr ned og kanskje en liten svipptur bortover. Slik fortsetter det til du tar ditt siste ndedrag.

I andre akt skal vi se p min gode venn ?Den lille stemmen? som bor i en liten del av hjernen din som heter ?Et yeblikkssvakhet?. ?Et yeblikkssvakhet? er en liten plass hvor det ikke bor mange folk. ?Den lille stemmen? er ordfreren og hans bestevenner heter ?h gud s stygg du er?, ?Alle stirrer p deg?, ?Det er deg de ler av? og ?Ingen liker deg?. Jeg synes oppriktig synd i de som ikke fr sjansen til mte disse damene og herrene for de er helt fantastisk snille vesener. Kommer alltid med rd og komplimenter for at livet ditt skal bli bedre.
I noen hjerner er ?Den lille stemmen? bare en liten stille flekk, de menneskene gr glipp av noe. I andre hjerner derimot, der styrer ?Den lille stemmen? og hans venner. De har tatt ?Lykke?, ?Glede?, ?Latter? og ?Kjrlighet? til fange og de slipper bare ut n og da. Men hvem trenger de? Det er ikke akkurat som om de er de viktigste delene av livet. De skaper bare trbbel og mine gode, men veldig slitne, venner ?Grten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? m alltid komme til utsetning for rydde og ordne opp. Men det slipper man nr ?Den lille stemmen? hersker, da fr ?Grten?, ?Sinne? og ?Hevngjerrig? fare fritt og gjre akkurat det de vil. Alle er glade og fornyde.




I tredje akt skal vi se p det ikke fle seg god nok. Nr ?Den Lille Stemmen? har full overtagelse og alt man ser i speilet er noe stygt, flt og illeluktende. Dette kommer ofte nr folk rundt deg bekrefter det ?Den Lille Stemmen? sier. Nr du fr hre at du er fl og at de rundt deg fortjener bedre. Og at du ikke fortjener de. Det er da ?Den Lille Stemmen? er i sitt ess. N kan den si ting som ?Avstandsforhold m jo vre en ferie for kjresten din det, han fr jo vre borte fra deg. Heldiggris? og du ogs kan vre s heldig f det bekreftet av folk utenom hode ditt.
Du finner tegn til at folk ikke liker deg over alt, du ser falske smil og avvisende ord i hver person du mter. Du har lyst til rive deg i hret og grte. Livet smiler ikke lenger. Det terger og er nesevis.
Du kjenner at alt rakner og du prver desperat holde deg fast. Men det eneste du ser holde deg fast i er en enkel liten rd trd. Du m enten se p at livet ditt rakner og det er du selv som gjr det, eller bare falle og falle og falle i en evighet. Pest eller Kolera?
Du fler ikke at du kan snakke med noen, for det er egentlig ingen som har tid til bry seg om deg. Og hvorfor skulle de gjre det? Du klarer det jo ikke selv engang. Du vil nok aldri bli god nok og det folk sier er sant. De rundt deg fortjener bedre. Du er bare fl og ekkelt. Ei sur megge som gjr livet flt for andre.

I fjerde akt skal vi se p at det ogs finnes lysglimt i den mrke tunellen. I sm yeblikk kan det fles ut som om noen bryr seg om deg og de yeblikkene er gull verdt. Dette er nr du fler at du ikke er alene og at livet faktisk klarer snu den grimasen opp ned. Igjen plukker du opp alle ballene som falt ned og begynner sjonglere. Du er jo Superwoman. Det er fortsatt mye vre redd for, men du m bare ta et ordentlig balletak og si ?FUCK YOU?. Men det m gjres litt som en crucuatus curse; for at det skal ha noe effekt m du mene det. Virkelig mene det. S m du snu ryggen til og passe p ikke se deg tilbake p en stund.


I femte akt gr teppet igjen. Du er endelig ferdig med livet.


One of these mornings won't be long
You will look for me and I'll be gone
One of these mornings won't be very long
You will look for me and I'll be gone

HVA?! Har ikke ungen din p 3 r bankkort?

?Det blir 350 kroner, takk. Skal du betale kort eller kontant for alt det godteriet?? Kort, selvflgelig. For det er jo helt naturlig at unger p 6 r skal ha et bankkort. Hvilken kronidiot av en forelder er du hvis du ikke gir ungen din det? Hva skal han da betale med? Kontanter? Nei, n tuller du med meg.

Unger p barneskolen har jo selvflgelig stor nytte av ha eget bankkort med egen PIN-kode p. Det er jo ikke slik at de forteller slike hemmelige ting til hverandre. Det nekter jeg tro vil skje Jeg husker godt da jeg var 6, jeg fortalte aldri noen ting til noen. Hele livet mitt var et stort privatliv. Og penger? De hadde jeg full kontroll over. Jeg spinket og sparte hver ukelnn, slik at jeg som voksen kan bruke de p fornuftige ting. Du vet, som sko og vesker for flere tusen kroner.
Nr jeg blir spass stor at jeg kan fr meg en mini-meg, da skal hun selvflgelig f bankkort sammen med morsmelka. Jeg kan jo ikke ha noe av at hun ikke blir like materialistisk som resten av ungene p hennes alder. Jeg hper at hun som ettring fatter en stor interesse for klr og sko, slik at jeg kan fortelle alle vennene mine at mini-meg lrte seg g sine frste skritt i designersko fra Christian Louboutin, med 10 cm hl. h, det blir s vidunderlig. Alle andre mdre vil vre s sjalu p meg.
Enda bedre blir det nr vi fr to barn, slik at vi kan lre gutten vr at hvis han ikke kjper seg en Porsche kabriolet, s vil verken ystein eller jeg ha noe med ham gjre.
Hvordan skal han ellers klare fre genene vre videre?
Nr jeg ser meg om her i verden og ser de f, stakkars ungene som ikke gr i designerklr blir jeg lei meg. Jeg synes s synd p dem. Hva tenker foreldrene deres med? I hvert fall ikke hodet. Hvordan kan de la vre gi ungene sine alt de vil ha og peker p? Har de virkelig tenkt lre opp ungene sine til ikke kreve designerklr og -sko? Vil de virkelig la ungene sine mte opp p frste skoledag uten en ryggsekk fra enten Dolce & Gabbana eller Chanel? Uffa meg, jeg vil ikke engang tenke p det.

(Personlig s lurer jeg p hva mamma og pappa tenkte p nr de kledde oss. Ville de kaste oss til de sultne ulvene uten noe mte forsvare oss p?

Barn n til dags m jo lre seg verdsette et par fine sko. De m gi opp lek og moro slik at de kan lre seg g i hye hler. Og hvis de ikke viser seg vre like god som David Beckham fra dag n p fotballbanen, s m de bare gi opp. Alle kan jo ikke vre stjerner, noen m jo trke svetten av pannen deres ogs. Men selv om du er fattig, s er det ingen unnskyldning for ikke bruke de fleste pengene dine p klr og personlig trener. Fin kropp og fine klr er nkkelen til alt her i livet.

Nei, jeg skal nok passe p at ungene mine fr seg bankkort, ja. Jeg skjemmes over tenke p at jeg ikke fikk mitt fr jeg var FEMTEN r gammel. Jeg mtte konfirmere meg frst. Har du hrt p maken? Mamma og pappa kunne ikke vre helt riktig navlet. Nei, jeg er glad jeg ikke skal bli som dem. Da melder jeg meg heller ut av familien.
Men jeg var ikke den eneste som var gremmelig sein blant venneflokken min. Jeg hadde flere venner som fikk pupper fr de fikk bankkort. Hvordan vi kunne vre venner forstr jeg ikke. Vi m ha bondet over den lave statusen vi oste av.
Nei, takke meg til at media har lrt meg alt som er viktig her i verden. Som at det er viktigere eie en Chanel-veske enn det er spise godt. Det er ogs viktigere ha delagte ftter i en alder av 30, enn i det hele tatt tenke p vise seg offentlig i flate sko.

//bilde fra google//

Og viktigst av alt, er det at du lrer ungene dine alt dette fr de kan st. P den mten vet de hva som er viktig og hva som er uviktig.
Og for all del mine kjre medmennesker, ikke la ungene dine komme med noe spryt som at verden ikke vil tle all denne materialistiske utviklingen. Det er bare lgn. Og hvis de prver overbevise dere om noe annet; tru de med gjre dem arvels. De m fors konsekvensen av fare med lgn.

(Dette er en innleveringsoppgave som jeg leverte inn p sonans. Jeg fikk karakteren 6 og var generelt svrt fornyd med kseriet. Derfor flte jeg at det passet publisere det her!)

Stikkord:

Dagens tema: Stryk.

Hvert eneste r er det noen (mange) som kjrer opp til bil her i Norge, bde unge og voksne. Det ret man fyller 18 r er presset for kjre opp stort, i hvert fall utenfor byene, og presset for best uten en eneste stryk (teori og oppkjring) er enda strre. Jeg husker da jeg tok teorien, hvor mange som spurte meg om jeg sto p frste forsk. "Ja" svarte jeg, mens det dannet seg en klump i magen fordi jeg viste at jeg ly. Jeg besto ikke teorien p frste forsk, hverken i USA eller i Norge. Jeg trengte to forsk. Der og da var jeg veldig lei meg nr jeg tenkte over det. "Jeg er en feiler.", "Jeg klarer aldri best noe som helst", "Hvorfor prver jeg i det hele tatt?" var sprsml som svirret rundt i hodet mitt, mens jeg s p alle andre som sto p frste forsk. Glade og fornyde gikk de rundt fortalte alle andre om det. Men andre forsket mitt kom det, og da sto jeg med glans, i stedet for 8 feil, hadde jeg bare 3. Og jeg visste hvor flt det fltes ut stryke, s jeg prvde enda hardere enn jeg gjorde frste gangen.

Nr det gjelder oppkjringen er det mer naturlig skryte over at man har besttt, da str man med frerkortet i hnda og roper ut til alle som vil hre det "JEG KAN KJRE BIL UTEN DEN FORDMRADE L-EN!" Og da er det jo like naturlig at man fr sprsmlet "Sto du p frste forsk?". "Ja", sier noen. "Nei", sier andre. Jeg sier "Ja, men nei". For i ca. en mned s hadde ikke jeg besttt oppkjringa p frste forsk. Jeg strk. Der sa jeg det. Kanskje ikke s hyt og tydelig som en burde si det, men jeg sa det. Jeg strk p oppkjringen. Jeg fikk beskjeden om at jeg ikke var trygg nok i trafikken og jeg skjnte ikke en dritt. "Hva? Jeg gjorde jo en god jobb" prvde jeg meg p. Men tydeligvis ikke. Verden braste sammen for meg. Alt ble svart og i flere dager s grt jeg. Grt og grt og grt. Noen ganger stoppet jeg grte for spise pizza som broren min kom med for trste meg, eller drikke kakao. Men grten stoppet aldri inni meg. Jeg tok smertestillende for lindre de psykiske smertene, men det hjalp lite. Jeg ble frustrert og tok mange smertestillende p en gang. S grt jeg mer. Jeg tittet rundt meg. Alle rundt meg var suksessfulle. De sto p frste forsk. De var flinke. Jeg? Jeg var en taper. Jeg s ingen grunn til smile. Jeg ville bare krlle meg sammen til en liten ball og gjemme meg under dyna til virkeligheten ble litt snillere. Heldigvis har jeg kloke foreldre, og de skjnte heller ikke hvorfor jeg strk. Mamma ringte ned for hre, og ble ikke smartere av den grunn. Alle rundt meg som visste at jeg strk var enige i at jeg burde klage. Men om jeg valgte klage, mtte jeg ogs vite at sjansen for at klagen kom igjennom var liten og at det ville ta mindre enn 3 mneder var enda mindre. Men det skader vel aldri prve?! S jeg sendte ivei en klage som pappa hadde hjulpet meg skrive, for pappa er
flink til skrive, mens jeg er flink til grte sjela mi ut.

Etter et par dager med grting og sutring, mtte jeg mte hverdagen igjen. Jeg tok p meg et falskt smil og dro p skolen hvor alle andre bortsett fra meg kjrte bil. Hver dag var tung, og jeg nektet kjre bil igjen. Det skulle jeg aldri i verden gjre.


Fake a smile

Men s endret alt seg. For plutselig en engelsktime s ringte mobilen min og da jeg tittet ned p den sto det "Gaute- kjrelrer" der. Jeg ble nysgjerrig, s jeg smlp ut av klasserommet og svarte med en nervst hei. Gaute hadde overraskende nyheter til meg, og det virket nesten som om han ikke trodde p det han sa. Klagen min hadde ndd gjennom, og det hadde tatt kortere tid enn forventet. De som hadde behandlet klagen min forsto heller ikke hvorfor jeg stryk, s forrige oppkjringstime ble annulert. Den fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid fr jeg hadde ftt ny oppkjringstime og igjen mtte mte opp p trafikkskolen med et hjerte som banket dobbelt s fort som normalt. Det var nemlig ingen tid miste. Problemet var bare at jeg var den frste som hadde ndd gjennom med klagen min p Orkanger, s ingen viste hva de skulle gjre. I hvert fall var jeg den frste for hun som satt i skranken den dagen og bare tittet rart p meg. Skulle jeg betale igjen? Eller skulle jeg bare glemme det? Om jeg skulle betale, hvem skulle s betale meg tilbake pengene? Det endte opp med at jeg betalte, og s fikk vi tilbake pengene senere. Det hele var forvirrende.

Men denne gangen sto jeg. Denne gangen var det ikke rot i hvem som skulle vre sensor til meg. Det var ingen sure sensorer som aldri smilte til meg. Ingen som sa en ting og gjorde noe helt annet, bare for skremme meg. Denne gangen gikk alt bra. Det var latter. Det var Oda i et ntteskall. Og det var besttt.



Men fortsatt s sitter jeg med den flelsen av at jeg stryk. Selv om den timen ikke gjelder eller finnes i systemet lenger, s vil alltid arrene vre der. Det er ingenting som stopper meg fra bli minnet p hvor flt det var fle seg s mislykket. Hvor hjelpesls og dum man flte seg. Og hvor mange trer som kom.

Da jeg stryk var det ingen andre enn sensor, kjrelreren min, mamma, pappa og Sjur som visste om det. S fikk ystein vite om det, en sen sommerkveld hvor jeg kjente at jeg stolte p han nok til fortelle han en av de verste hemmelighetene mine. Og n fr verden vite det. Jeg vil at verden skal f vite dette fordi det stryke er s utrolig tabubelagt. Dette gjr det vre den som stryker, hundre ganger verre. For hvem vil egentlig st frem som en feiler nr man vet at man ikke fr trst av andre, men derimot baksnakking og kritiske blikk?

"Hrte du at Oda stryk p oppkjringen?"

"Ja, hrt noe s teit? Det er bare idioter som stryker p oppkjringen"

"Mhm. Taper ass"

Ja, nei, det var ikke en liten sjanse engang for at jeg skulle vre pen om det. Selv da det ble annulert var jeg sikker p at jeg skulle ta det med meg til grava. Men s har det seg slik at jeg gjerne vil at folk skal slutte tenke negativt om de som stryker. Enten det er en eksamen eller oppkjringen. Man trenger ikke negativitet, men heller positivitet. Og et helt lass med det g. Jeg har en viss teori om at hvis man er pen om det, s blir det ikke like ille. For da blir folk lei. Normale ting er kjedelig, ingen sladrer om kjedelige ting.

N som jeg har alt p en viss avstand s skjnner jeg jo at det er flere folk som er som meg, som bare ikke sier noe og nr noen spr om man sto, svarer man pent og pyntelig "Ja.", mens man grter litt innvendig og glemmer nevne at det tok 2-3 forsk. Hvem tjener egentlig p dette? Svaret er ganske enkelt: Ingen.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, bde det snakke hyt om det og det klage. Men begge deler er s utrolig godt nr man fr igjen p det. Det skader aldri sende inn en klage s lenge man ikke forstr hvorfor man ikke sto. Aldri. Og selv om det fles ut som om man tar skade av snakke hyt om det, s vil man fle seg mye bedre etter det. Jo flere ganger jeg sier det, jo flere ganger blir hjernen og kroppen min vandt til det, og det gjr alt mye bedre. Men jeg skal ikke lyve, for bare det skrive dette svir litt i hjertet mitt. Men neste gang vil det svi litt mindre.


Stikkord:

95 r allerede?

Herregud. Er det 23 april allerede? Som tiden flyger, i fjor p denne tiden (Ett r siden akkurat i gr) var jo den frste gangen jeg dro p besk til ! Og jeg skal love deg si at jeg hold p tisse pent i buksene mine. Jaja, resultatet ble jo kjempebra fordi, selv om jeg ikke turte se han i fjeset den frste timen. Jeg satt med ryggen lent mot han for slippe se p han, hahahah. Nervs.no.

Men det er ikke det jeg skal snakke om, jeg vil gjerne bruke dette innlegget p nske min kjreste bestemor gratulerer med NITTIFEM(95)-rsdagen.


Det er helt utrolig at du blir 95 r p pappiret, for bde du og jeg vet at du er mye yngre til sinns. Jeg syns det er utrolig nr du ber oss om hente de hnddukene du vevde da du var 23, og du vet deres nyaktige plass og hvordan de ser ut. Jeg synes ting som det veier opp for at du kaller meg Inger og at du ikke helt tror p at du er 95 r. For det blir bagateller i forhold til alt du husker. Alle historiene du forteller meg om deg og bestefar og hvor flink du er til kjenen igjen folk nr du ser de p bilder som ble tatt for 50-90 r siden.


Og du ser ikke akkurat ut som om du er 95 r, s jeg hper jeg holder meg like godt jeg ogs nr jeg blir gammel!

Du er helt fantastisk bestemor, og jeg er utrolig glad i deg<3

Jeg vil ogs gratulerer deg og bestefar med bryllupsdagen deres! Og meg selv med halvtrsdagen min og navnedagen min! I dag er det nyaktig 6 mneder til jeg kan legge fra meg tennringstittelen. Og nyaktig 19 r siden jeg fikk navnet mitt! Woho, for en stor dag, jeg skal spise masse is for feire!

Stikkord:

Tale of a spoiled brat

Da jeg var lita og folk ropte ordet ?bortskjemt? etter meg ble jeg forvirra, sint og lei meg. Jeg, bortskjemt? Nei, det var ikke sant. Ok, s hadde sikkert mamma og pappa mer penger enn de andre foreldrene, men vi fikk da ikke nintendoer og TV-er p daglig basis som de fikk det til hres ut som. Farmor og farfar skjemte oss bort, det skal jeg innrmme, men bare nr vi mtte dem, som ikke var s ofte.
Men uansett om jeg prvde fortelle at vi ikke var bortskjemte, hrte de ikke p meg.

Da ble det noen yeblikk som dette (med buksa p vel og merke)

Greit, s fikk vi det vi nsket oss til bursdager eller jul. Og det var svrt sjeldent at vi kun ferierte i Norge, og etter hvert; at vi bare hadde n utenlandsferie i lpet av ret.

Jeg slapp til og med problemet med at jeg ikke kunne ha med meg venner hjem fordi det var lenge siden lnning og kjleskapet hadde kun en begrenset mengde mat. Kjleskapet vrt var fylt hele tiden, og om det var lite mat i det, dro vi p butikken relativt kvikt.
S vi hadde ingenting klage p, snn bortsett fra at vi ikke fikk alt vi ville ha til enhver tid. Et stort irritasjonsmoment for en liten (Les: Stor) drittunge som meg. Prvde vi mase om noe ekstra nr vi var p butikken fikk vi klar beskjed fra mamma ?Slutt mas, hadde jeg kjpt alt dere ville ha, hadde vi ikke hatt igjen penger?. (Derfor var det mye bedre dra p butikken med pappa.)

N, mange r senere, sitter jeg i et hus hvor jeg og kjresten min m betale leie, strm og mat selv. Jeg m jobbe for rd til betale det som m betales, og nr det er gjort er det lite penger til overs til noe ekstra. ystein er vant til at man ikke alltid burde kjpe det beste og dyreste, han har jo tross alt bodd alene en stund n. Men jeg? Jeg som har blitt oppvartet av mor og far frem til jeg nesten var 19 og ikke fikk meg jobb fr jeg nesten var 18? Jeg sliter. Jeg str p butikken og nekter kjpe First Price eller andre billige produkter. ?kke godt nok?. Jeg vil gjerne ha ?Tropicana-juice? og ?Gilde-skinke?. Alt annet fr meg til rynke p den prektige nesen min. ?Ikke godt nok?. Jeg klarer heller ikke unng unne meg ferieturer. Bare i 2012 var jeg i 5 forskjellige land utenom Norge. Og selvflgelig er dette bde fint og bra der og da, men i ettertid? Vel, om man ser p gjeld som en fin ting, s har jeg vel det fortsatt fint.

(Dette betalte jeg i gjeld i januar alene)

Frst n forstr jeg hva de andre mente nr de kalte meg bortskjemt; mamma og pappa hadde rd til skjemme meg bort. Ikke p den mten de sjalue barna mente, at vi fikk alt vi pekte p til en hver tid, men med at vi drakk og spiste dyre produkter. Kjpte litt dyrere klr som holdt lengre, i stedet for billige ting som ikke kunne g i arv. S kanskje jeg var bortskjemt. Bortskjemt p luksusvaner som ferieturer og god mat. Men er det virkelig s ille? Om man gjr det med mte? Til tross for at jeg har dyre luksusvaner som jeg sliter litt med kvitte meg med, s har jeg jo ikke ftt puter sydd under armene mine. Det skal st veldig drlig til fr jeg kommer krypende hjem og spr om f gjre litt husarbeid i bytte mot penger. Og jeg klarer meg jo, jeg har ikke gtt p noe stor smell enda. Til tross for at jeg har den lille stemmen i hodet som forteller meg at det kan skje om jeg ikke passer p. Hva med neste r? Da kommer jeg jo mest sannsynlig til leve p studieln. Hvordan vil jeg da takle hverdagen? Jeg tr nesten ikke vente og se. Har noen manuset til livet mitt, slik at jeg kan sniktitte litt?
Jeg kan jo prve tenke positivt se hva som skjer. Jeg har jo et halvt r igjen til venne meg av Tropicana og Gilde. Kanskje jeg plutselig vkner en dag og liker billigproduktene like godt som kvalitetsproduktene. Hvem vet ..?

Dagenstema: Bortskjemte drittunger

Generasjon: Bortskjemte drittunger.

Dagens ungdom gr under mange generasjoner. Vi er ?Harry Potter-generasjonen?, ?Twilight-generasjonen?, ?iPod-generasjonen?, ?facebook-generasjonen?, ?blogg-generasjonen?, ja, rett og slett ?internett-generasjonen?. Men mest av alt s er vi en generasjon av bortskjemte drittunger. Vi forlanger og forlanger, og fr aldri nok. Noen ungdommer prver vise frem seg selv som givere, like mye som mottakere. Men sannheten er at vi vil alltid kreve mer enn vi vil gi bort. La meg ta et eksempel. Ved mitt tredje r ved videregende skole, gikk jeg p Orkdal Vidaregande Skole. Etter ha gtt ett r i Amerika, var jule-inspirasjonen stor. Jeg bestemte meg for legge frem et forslag om ?Secret santa?, som rett og slett er gi en liten julegave til en person i klassen, reglene er enkle: man trekker lapper og forteller ingen om hvem man skal gi gave til. Siden VGS ikke er et r for hemmeligheter, tok det ikke lang tid fr folk hvisket om hvem de fikk og hva de flte om akkurat det. Da siste skoledag fr jul kom, og vi skulle utveksle julegaver gikk ikke alt som planlagt. For nr 3STA skulle pne julegavene sine, var ikke folk redde for vise sin misnye. Ord og setninger som ?sj? og ?Dette er hva jeg gir til bestefaren min? var over alt i klasserommet, og f s fornyde ut. Hele poenget med ?Secret santa? var jo gi en oppmuntring til klassen, men for mange var ikke en gave til 20 kroner (++) god nok. Nei, helst skulle man ha brukt en hel mnedslnn.



Hendelsen gjorde meg helt mlls, og frst n, tre fjerdedeler av et r senere, finner jeg ord. tydelig vise misnye om hvem de fikk, bry seg nada om tenke p personen man skulle gi gave til, bare kjpe noe i all hast en time fr man skal gi det bort, for s bli sint for hva man fr er s rttent gjort, men det mine kjre lesere, er hva som beskriver oss.


Dette var bare ett eksempel, blant mange hundre. Bare se p alle lekene vi har gjemt p loftet eller alle klrne vre som ligger i pappesker i kjelleren. De vi liksom skal gi til vre unger nr vi kommer dit, men som bare kommer til rtne der de str til huset blir solgt. Vi kommer til skjemme bort vre unger like mye som vi ble skjemt bort, fordi eie viser status. Og hy status er noe som er superviktig for oss mennesker. Jo flere ting vi har stuet bort, jo viktigere blir vi blant venner. Vi viser frem klesskapene vre med misnye og syter om at vi ikke har nok klr. Hva s om klesskapet er overfylt, nr morgenen kommer har vi ingenting bruke. Det er jo brukt fr, alle har sett det, ingenting spesielt med det. Nye klr, nye ting, nye tanker og nye ideer. Vi krever alt dette. Har det kommet ut en ny iPod, s har det ingenting si om den du eier fortsatt fungerer helt fint, nei for vi skal ha den nyere versjonen. Det er ikke rart Apple er stinne av gryn, vi mennesker byttet jo ut vr iPhone 4, med iPhone 4s s fort det kom en reklame om den. Som sagt, det har ikke noe si om den gamle fortsatt fungerte som bare det, for den var gammel, ikke ny.



Jeg representerer denne generasjonen, du kan like s godt kalle meg prinsessen av den. For jeg vil alltid ha nye ting, nye klr og ny inspirasjon. jeg lurer meg selv til tro at en ny mac vil gi meg inspirasjon til skrive, at en ny genser vil gi meg inspirasjon til kle meg akkurat som jeg vil og ikke bry meg om hva de andre tenker. Nr jeg s har ftt det nye som jeg nsket meg, sitter jeg fortsatt leter etter inspirasjon og mot.

Men siden jeg skriver dette, m jo noe ha gtt opp for meg. Jeg har forsttt at jeg ikke finner inspirasjon og mot i nye ting. Jeg finner det av lete gjennom gammelt. Bursdagen min er snart, og jeg kan godt nske meg en ny iPhone og f det, men dette ret skal jeg ikke gjre det. I r nsker jeg meg ting jeg ikke har, men som jeg vil f bruk for i mange r. Kjkkenprodukter som en kjkkenmaskin, hndmikser, servise og glass. Jeg nsker meg nye gardiner, litt flere sengetrekk og en vinterdyne fra IKEA. Kanskje jeg fortsatt er materialistisk, og heller skulle gitt bort alle bursdagspengene mine til en veldedighet i Afrika, men selv dere forstr at dagens ungdom ikke gjr det. Jeg er kanskje br og grer alle sammen under en kam, men om man frst har hatt smaken av det gode liv, s gir vi det ikke fra oss. De som aldri har opplevd dette, er en annen historie og jeg kan ikke tale deres sak. Jeg snakker for alle de jeg kjenner og vet om. De 619 vennene jeg har p facebook og mange av deres venner. Ja, faktisk alle som har en egen PC som de kan bruke, selv med tregt internett. Alle de som har kameratelefoner og kamera. Alle som spiller musikk hver dag, og de som lager musikk hver dag. Dere er heldige. Vi er heldige.
Og kanskje skal jeg legge inn en liten setning om at vi m huske p de som ikke har det s godt, men jeg tror ikke det trengs. For s lenge man har en samvittighet, s blir vi mint p det i tide og utide, sprsmlet er bare om vi bryr oss. Det er et ordtak som sier: ?Hvis vi forteller en lgn ofte nok, blir det politikk.?, Jeg kunne ikke vrt mer enig. For jeg kjenner s mange politisk engasjerte ungdommer som godt kunne krones til bde konger og dronninger fr generasjonen vr. De snakker om dele og gi bort, men innerst inne s er det en stemme som roper om f nye ting. Og den blir alltid hrt. For vi er egoistiske, vi tenker p oss selv fr alle andre.

Og det er fakta.

//Alle bilder lnt fra google.com//skeord: selfish og spoiled

Lots of love,
Oda Karoline

Les mer i arkivet Mars 2015 Oktober 2013 Mai 2013
Oda Vaage

Oda Vaage

102, Orkdal

Arkiv

hits